Gi meg et fast Punkt

KRISTIANSAND (Dagbladet): For en musikkopplevelse! Etter et par dager på Punkt-festivalen i Kristiansand, startet av Jan Bang og Erik Honoré i 2005, sjangler man svimmel ut av Agder Teater, der den mest overraskende musikk har gynget mellom veggene på to scener. Her har briten Gavin Bryars presentert en melankolsk, vakker akustisk kammerkonsert, nærmest en messe, med soloprestasjoner av ypperste klasse. Et annet høydepunkt er John Hassell and Maarifa Streets avslutningskonsert, en eksotisk slowjazz-oppvisning, et samspill mellom trompet, fiolin, bass og congas, med samplingartisten Jan Bang som en virtuos bidragsyter. Mens han danser bak spaker, pedaler og skjermer, leverer Bang et lydteppe fylt med detaljer og toner som utvider det musikalske rommet til kosmiske dimensjoner. Vi har fått hardtslående politiske statements med Leafcutter John & Seb Rochford, en kombinasjon av gitar og trommer presset til smertegrensen, ledsaget av de amerikanske presidentkandidatenes tiltredelsestaler på videoskjermer. Øyonn Groven Myhren har stillferdig sunget folkeviser fra Oslo-området og vist at ordet «kødd» har tradisjoner tilbake til middelalderen. Håkon Kornstad har levert en saksofonsolo så stormende at den ville rasert hele Karibia om den var sluppet løs. Og Nils Økland har spilt på en «viola de amore», en 18 strengers hardingfele som ble brukt i Europa i renessansen, dessuten mant fram en «nattsvermer» så dirrende full av liv at man sitter som hypnotisert oppe i salen.

I LØPET AV helga er tre musikkfestivaler avviklet i Norge. I Bergen er Ekko gått av stabelen, i Stavanger Numusic og i Kristiansand Punkt. Alle tre har utgangspunkt i alternativ og eksperimenterende musikk. Dersom målet er å gi næring til nyskapninger i en internasjonal musikkindustri som stadig klamrer seg hardere til kommersiell vanetenkning, burde festivaler av denne typen være en kjærkommen anledning. Det spennet Punkt har på sitt program, forteller om en underskog av musikalsk skaperkraft som burde være et tankekors for en bransje i krise. Om musikken ikke er preget av militante slagord, har den til felles at den er ektefølt, inspirert og preget av en befriende mangel på det kalkulert kommersielle.

PUNKT BASERER seg på et sterkt samarbeid med andre instanser. Årets flaggskip har vært Brian Enos spektakulære kunstutstilling «77 Million Paintings for Punkt» på Sørlandets Kunstmuseum. Man har også samarbeidet med folkemusikkfestivalen Árinn, noe som har gitt den elektroniske profilen et alternativ i det nedstrippet akustiske. Møtet mellom sjangrene gir nye muligheter og felles erfaringer. Man kan selvsagt spørre seg om spennet blir for vidt, om en skarpere profil hadde vært å foretrekke. På den andre siden: Nettopp møtet mellom vidt forskjellige utøvere kan gjødsle feltet og gi grobunn for uante perspektiver. En egen minifestival i festivalen er også Punkt Elope, der en egen scene er ryddet for yngre, uetablerte artister.

EN VITTIG HUND har sagt at artistene som opptrer på Punkt, ikke gjenspeiler sjangrer, men diagnoser. Det grensesprengende er festivalens styrke. Så kan man kalle det hva man vil; zen-funk, fjerde verden-musikk, industrifolk, akustisk kammerjazz, postfrijazz-elektronika, celestial jazz, liquid music, electronique noir – for å låne et utvalg betegnelser fra programmet. Det ville være feil å kalle festivalen ufokusert. Felles for konsertene er artistenes høye ambisjoner og sterke kvalitet. Punkt dyrker også det interessante fenomenet «live remix». Hver av hovedkonsertene blir tatt opp på bånd. Umiddelbart etter konsertslutt kan publikum bevege seg fra hovedsalen i Agder Teater ned i kjellerens såkalte Alfa-rom, der eksperter på sampling og elektronika presenterer en ny versjon av musikken, ofte med et forbløffende resultat. 22 utenlandske journalister fra åtte land har bivånt dette musikalske fyrverkeriet. Hvor er speiderguttene fra de store selskapene? Nettopp her kunne de sittet på orkesterplass til framtida, kilden å hente fra når man ikke får mer ut av øsekarene man bruker til å tømme sine stadig synkende skip.