Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gi meg solen, mor!

Cat Power utforsker, men gjør seg best med energien på topp.

ALBUM: Siden «Moon Pix»-gjennombruddet for fjorten år siden har Chan Marshall, som Cat Power egentlig heter, vist at hun behersker både saktegående, nedstrippet og innadvendt gitarklimpring, bluesrockfuzz og pianobasert countrypåvirket pop, hele tiden med sin slepende og småhese stemme som gjenkjennelig sentrum.

Gitar trumfer trommemaskiner Denne gangen, seks år etter at hun sist ga ut en plate med eget materiale, har hun for første gang holdt i alle innspillings- og produksjonstråder selv.

Det mest påfallende nye er at hun på flere låter gir seg trommemaskinene og elektronikken i vold.

I de to første sporene på plata sliter hun med å få det til å sitte helt, og det er derfor en lettende befrielse når vi kommer til den aldeles glimrende singelen «Ruin», med sine smittende piano- og gitarriff og frekke discobass.

Skitten bluesrock Hun er en mester av det langtrukket stillfarne, men på denne plata er det når hun plukker opp intensiteten og fuzzgitaren at Cat Power virkelig briljerer, med gullkorn som seige «3,6,9» og skitne, bluesrockete «Silent Machine».

Ellers låter det stort sett fint, men litt for forglemmelig.

image: Gi meg solen, mor!
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media