Gi Nick Cave ei notatblokk, og du får vakker musikk

Drømmende lyder pakker inn Caves første album med The Bad Seeds på fem år. Men alt er ikke gull.

ALBUM: Det er ikke så lett å like Nick Caves 15. album med The Bad Seeds sånn med en gang, men du veit innerst inne at du kommer til å gjøre det. I hvert fall det meste av det...

Elektronika Cave & Co. fortsetter å eksperimentere med lyder, som på forrige ordinære studioalbum, «Dig, Lazarus, Dig!!!» fra 2008 og albumene til sitt alter ego, Grinderman.

Men - denne gang er det mer elektronika og melodiøsitet enn støy, mer drømmer og tankeflyt enn trøkk. Flere ganger hengir Cave seg til bluesens repeterende stil. Og - det er fortsatt mørkt.

Notater «Push The Sky Away» skal ha tatt form på australierens notatblokk over et snaut års tid.

Innspillingen ble lagt til et slott i Sør-Frankrike. Cave er gått i studio med noen ideer - som han og The Bad Seeds så har kledd opp musikalsk.

Også musikken kan forsåvidt minne om mer eller mindre løsrevne notater som omfavnes av Warren Ellis' fele, cello, fløyte, gitar, synthesizer, Rhodes og loops og Jim Sclavunos' perkusjon - i tillegg til Martyn Casey (bass), Thomas Wydler (trommer) og Caves stemme og piano.

Uten Harvey Cave-kjennere vil forlengst ha notert seg at Mick Harvey, gitarist m.m., ikke er en av The Bad Seeds - for første gang siden starten for 29 år siden. Han gikk ut i 2009. Kanskje er det en forklaring på den musikalske retningen?

Metaprosjekt Nick Launay, som har produsert de siste albumene, er kjent for sitt rå uttrykk og sine fengslende stemninger.

Her er det trykk på det siste.

Det kommer til uttrykk på melodiøse, og nesten uimotståelige vakre «Jubilee Street», der australieren Cave faktisk kan minne om Bryan Ferry. Sangen blir også del av et metaprosjekt - idet «Finishing Jubilee Street» et par låter seinere handler om, nettopp, sluttføringa av nevnte sang.

Gud og havfruer Enda vakrere er «Mermaids», som rommer følgende innrømmelse fra Cave: «I believe in God, I believe in mermaids too»! Like vellykket er nesten åtte minutter lange og mektige «Higgs Boson Blues» mot slutten av plata.

Vakrere og mer dempet enn dette har du knapt hørt Cave & Co. på over ti år, det vil si siden klassikerne «Murder Ballads» (1996), «The Boatsman's Call» (1997) og «No More Shall We Part» (2001).

Tittellåten avslutter albumet på drømmende vis. Men det er litt irriterende at et par-tre av låtene på albumet ikke holder samme nivå som resten av materialet.

«Push The Sky Away»

Nick Cave & The Bad Seeds

4 1 6
Plateselskap:

Bad Seeds / Playground

Se alle anmeldelser

Altså, fra bra til enestående!

Nick Cave & The Bad Seeds spiller på Bergenfest torsdag 13. juni og Norwegian Wood i Oslo fredag 14. juni. Det kan bli en fest.

Gi Nick Cave ei notatblokk, og du får vakker musikk