- Gi Oslo en byplansjef

- Oslo må få en byplansjef med faglig makt som bryr seg om byen. Og byplansjefen bør være arkitekt. En formgiver med et overordnet syn på byen, og med et overblikk over form, funksjon og teknikk. Oslos byplansjef skal være visjonær og en misjonær som skaper debatt og sørger for faglige utspill.

Sier Thomas Thiis-Evensen, professor i arkitekturteori og -historie ved Arkitekthøgskolen i Oslo, som en kommentar til at Oslo kommune nå skal tilsette ny direktør for Plan- og bygningsetaten. Til 1992 hadde vi byplansjef. Da ble stillingen endret til direktør for hele etaten på grunn av den politiske omlegningen i Oslo. Dermed fikk stillingen mer fasong av en byråkrat enn en visjonær byplanlegger.

Direktøren må hele tida forholde seg til den skiftende (og manglende) politiske viljen i Oslo. Direktøren har ikke rett til å offentliggjøre planforslag som byrådet har bedt om, før det sittende byrådet har godkjent dem. Passer de ikke politikerne, får etaten planene tilbake med beskjed om å endre dem i tråd med det sittende byrådets politikk. Først da blir offentligheten kjent med det samlede produkt.

Ulydig

Dermed må byplansjefen, som i realiteten ikke lenger finnes, være ulydig for å kunne offentliggjøre planforslag eller de store grep.

- Det må en byplansjef ha rett til, sier Thomas Thiis-Evensen, forfatter av «Byens uttrykksformer. En metode for estetisk byforming» som brukes i undervisningen av arkitekter i hele Skandinavia. Nå oversettes den til engelsk. Boka var opprinnelig et bestillingsarbeid fra Sven W. Meinich i 1987, mens han ennå var byplansjef - før stillingen ble omgjort til direktør.

Han ønsket en overordnet estetisk helhetsplan for Oslo by.

- Og det var en visjonær tanke, sier Thiis-Evensen. En byplansjef ha rett til egne ideer. Han skal bry seg om byen, han skal publisere sine ideer. Han skal provosere, gjerne hver uke. Han skal bevisstgjøre byens brukere og arkitekter. Oslo trenger en kulturpersonlighet i den stillingen, et menneske som synes. Og han må kjenne byens arkitekturhistorie og byens egen vilje, kunne lese byen og forstå den. Det er ikke den enkelte arkitekt eller private byggherre som skal ivareta byens estetikk. Byen må analyseres.

Takras

Se på området rundt Sentralstasjonen, et kaos av bygninger, et takras. Hadde dette kunnet skje med en visjonær byplanlegger med makt på toppen? Og med arkitekter som hadde sett seg rundt og skapt bygninger som kunne være på talefot med de allerede eksisterende?

Jeg har ikke ord for det som har skjedd her. Det går f... ikke an. Arkitekt og byplansjef (stadskonduktør), Georg Andreas Bull, hadde en visjon med å legge Østbanen slik han gjorde. Den skulle være hele Norges portal til hovedstaden, liggende rett imot Karl Johans gate med Slottet i enden. Hadde arkitekten, som forandret Østbanen, kjent og forstått arkitekturhistorien, ville han ikke lagt den nye inngangen som «en sandwich» på siden. Bak klumper Oslo City seg med Postgirobygget i bakgrunnen. I tillegg trenger man nå inn et nytt hotell mellom de eksisterende bygningene. Et bilde av dette vanvittige kaoset trenger ingen tekst, det taler for seg selv. Dette er en av Oslos mange hjertefeil.

Landskapets vilje

Arkitektur handler om å se, ikke om enkelte arkitekter og byggherrer som vil synes gjennom sine bygninger, og som glemmer å se at landskapet slett ikke vil ha akkurat deres idé. Vi fødes, vokser opp og dør i arkitekturen. Den virker psykisk på oss, berikende eller det motsatte. Arkitektur redder ikke verden, men kan gjøre den til et bedre sted å leve. En erfaring arkitekter har gjort gjennom hundrevis av år, eller burde ha gjort. Nå kommer vitenskapen etter og beviser det.

- Tror du Oslos politiske myndigheter våger å ansette en sterk person i stillingen og gi vedkommende faglig ansvar?

- Stillingsutlysingen oser av det motsatte. Det nevnes ikke én gang at vedkommende må være arkitekt. Jeg er rystet over teksten, den sier indirekte at man ønsker en nøytral byråkrat som skal forvalte andres ideer, en saksbehandler. Man burde ha søkt etter en byplansjef av Harald Hals' støpning. Han var leder for Oslos byutvikling fra 1926 til 1947. Faglig visjonær og dyktig til å sette i gang. Etter ham har det vært få som har misjonert for sitt fag og byens vel. Planlegging av byen er blitt musespising.

En mektig og sterk byplansjef ville ha sett Oslo som en fjordby, ha fulgt opp utviklingen av Bjørvika. Han eller hun ville ha renovert og reparert gater og plasser, ikke bare som trafikkårer, men gitt dem forskjellige uttrykk fordi de har skiftende funksjoner. Plassen er bymenneskets psykiske parkeringsplass, gatene er de mest demokratiske av alle rom. Der møtes boms og konger. Ansvaret for fellesrommet er også byplansjefens ansvar. Gjennom byråkratisering pulveriseres det til tilfeldige politikere og private byggherrers initiativ. Vi trenger en byarkitekt. Nå!

STYGT KAOS: Dette bildet av gamle Østbanen og dens nye, forferdelige omgivelser trenger ingen bildetekst. Det taler for seg selv, sier professor Thomas Thiis-Evensen og roper på en byplansjef.