Gi oss en by å snakke om

Thons nye hotell ved Oslo S viser at personer med kompetanse i byplanleggingsspørsmål sjelden står i første rekke i byens utvikling...

Førstemann på plass i Bjørvika er Olav Thon. Mandag denne uken uttalte Oslos byråd for by- og næringsutvikling til Aftenposten Aften: «Jeg ser på bygget, hvor langt frem det går, hvor stort det blir, og tenker søren rg at vi ikke ventet.» Grete Horntvedt erkjenner at vi nok en gang har «begitt oss ut i en bit-for-bit utvikling», og fortsetter sekundert av en «hoderystende» ordfører: «At operaen legger føringer for Bjørvika, er en ting. At et hotell skal få gjøre det, blir galt.»

Thons nye hotell ved Oslo S er en overtydelig illustrasjon på hvem som bestemmer i Oslo. Det viser at personer med kompetanse i byplanleggingsspørsmål sjelden står i første rekke i byens utvikling, og at Oslo overhodet mangler noe vesentlig: fora der arkitektur, eksperiment og overordnede grep blir visualisert og diskutert. Vi mangler en formulert bypolitikk drevet av det offentlige.

I Norge har vi svak tradisjon for å manifestere offentlig en eksperimenterende og søkende arkitektur. Med unntak av jubileumsutstillingen i Frognerparken 1914 og «Vi kan»-utstillingen i Frognerkilen 1938 har vi få eksempler på demonstrasjon av arkitektonisk tidsånd fra det 20. århundre.

Arkitektur er i Norge tilsynelatende noe som enten er oppført eller noe som ikke eksisterer. Det finnes knapt noe offentlig rom mellom det realiserte og det tenkte som tillater en fantasifull utforming av urbane ideer. Dét kan være én årsak til at innovativ arkitektur er en sjeldenhet, det kan kanskje forklare kvaliteten på det generelle byggeriet, og ikke minst kan det være grunn til at debatten omkring by og arkitektur sjelden er preget av flukt, dramatikk eller særlig dybde.

Torsdag åpnet den første Arkitekturtriennalen i Oslo. Omdreiningspunkt for triennalen er en ambisiøs utstilling som presenterer visjoner for Oslo - prosjektene er signert en rekke internasjonalt ledende arkitektkontor. Bak begivenheten står Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) i samarbeid med de fleste arkitektur- og byplanrelaterte institusjoner i Oslo.

Arkitekturtriennalen refererer seg til minst to internasjonale tradisjoner for idébasert arkitekturmønstring. Ved å la utenlandske arkitekter og byplanleggere gi sine fortolkninger og innspill til samtidens og fremtidens Oslo knytter triennalen an til en tradisjon om å la ledende kapasiteter fremme forslag til hvordan enkelte byer kunne utvikles. Denne typen initiativ er vel så mye innrettet mot å skape oppmerksomhet og debatt omkring byen og dens utviklingsmuligheter, som mot å bestille nye byplaner med siktemål om umiddelbar realisering.

Triennalen står også i tradisjonen etter verdensutstillingene, paviljongutstillingene - slik vi kjenner dem særlig gjennom den prestisjetunge Arkitekturbiennalen i Venezia - og mellomkrigstidens store boligutstillinger, ikke minst Weissenhof-utstillingen i Stuttgart 1928 og Stockholmsutstillingen 1930. Begge influerte sterkt modernismens norske variant.

Det er sjelden paviljongarkitektur bevares; den presenteres som dristige og frie eksempler - som anskueliggjøring av en arkitektonisk samtidighet. Djerv og nyskapende utstillingsarkitektur har påvirket samtidens og ettertidens realiserte byggekunst, men først og fremst har den dannet utgangspunkt for debatt, for brytning av estetiske, sosiale og politiske programmer.

«Når jeg ser hvordan bygget faktisk blir, skulle jeg ønske vi aldri hadde tillatt det,» sier Horntvedt - igjen om Thons hotell: «En ting er å se tegninger og planer. Det blir noe helt annet å se bygget i virkeligheten.» Byrådens uttalelse tyder på at også ikke-eksperimentell arkitektur kunne ha godt av å utprøves andre steder enn i virkeligheten, og understreker nettopp behovet for kritiske møteplasser for arkitektoniske bestrebelser, ideer og kompetanse. Thon-eksempelet viser også at tilsynelatende anonym, usignert arkitektur kan dominere et sted minst like mye som bygg av større kunstnerisk verdi.

Mens den nasjonalromantiske generasjonen arkitekter preget jubileumsutstillingen i 1914, var «Vi kan»-utstillingen - modernismens noe glemte gjennombrudd i Norge - signert Arne Korsmo, Knut Knutsen og Andreas Nygaard. Sistnevnte kan betraktes som en gruppe modernistiske arkitekters forsøk på formulere sin egen samtid gjennom en teknisk og arkitektonisk fremstilling av det nye livet.

En tilsvarende beskrivelse favner Oslotriennalen anno 2000. Sanaa (Tokyo), P.H.A.B. architects (London), MVRDV (Rotterdam), Pierluigi Nicolin (Milano), Transformator (Oslo) og Institutt for Urbanisme (Arkitekthøyskolen) presenterer sterke, moderne og til dels radikale nyfortolkninger av Oslo. I triennaleutstillingen offentliggjøres også resultatet av parallelloppdraget i Bjørvika - der fire internasjonalt sammensatte team har utviklet ulike idéforslag til utviklingen av området. Samlet viser utstillingen prosjekter i spennet mellom konseptualisme og realisme, mellom eksperiment og forslag til løsninger på konkrete oppgaver. Oslotriennalen kan ved sitt omfang og sin profil danne en basis for diskusjonen av den urbane arkitektur i et tidsskifte, slik tilfellet også var med 30-tallsutstillingene. De utstilte prosjektene antyder hvilke spørsmål og hvilke svar samtidsarkitekturen formulerer og bør formulere.

Der 30-tallsmodernismen proklamerte det internasjonale og det universelle, men i praksis gjerne utfoldet seg på hjemmebane, ser vi i dag en samtidsarkitektur som er globalt virksom, og samtidig tydelig betoner de særegne lokale situasjoner. Mens tidligmodernismen kanskje i større grad beskjeftiget seg med arkitekturens innside, ser vi i dag en sterkere betoning av kontekst og omgivelser - ikke minst i interessen for byliv og byutvikling. De utenlandske triennaledeltagernes ydmykhet og respekt for de lokale steders karakteristika vil publikum oppdage i prosjektenes uensartede, men sensitive og fascinerte tematisering av forholdet mellom bylandskap og natur i Oslo.

Symbolet for «Vi kan»-utstillingen var Arne Korsmos skulptur «kniven som skjærer gjennom kaos». I dag er det mindre som tyder på at samtidsarkitekturen har sterke ambisjoner om å skjære gjennom kaos. I dag ser vi konturene av en arkitektur som forsøker å fortolke byens «kaos», og bestreber seg på å forstå og å gi form til byens kaotiske kompleksitet.

Lang tid er gått siden de unge arkitektene Sverre Fehn og Christian Norberg-Schulz la frem sine forslag om en dramatisk modernisering og sanering av Karl Johan-kvartalet. Ove Bang på sin side ønsket å bygge boliger i Slottsparken. Disse forslagene er nok mange i dag takknemlige for at ikke vant frem, men vi kan også være takknemlige for at de overhodet ble formulert - og visualisert. Man kan si mye pent om Oslo, men Norges hovedstad er ikke akkurat en by som utmerker seg i kraft av sin radikalitet eller dramatikk, av dristige prosjekter eller djerve grep. Å tenke konseptuelt, å tillate seg å tenke i store og komplekse planer, i det hele tatt å tenke om byen som en sammensatt helhet er knapt en del av Oslos senmoderne historie.

Det kan se ut som om norsk arkitektur er i ferd med å manøvrere seg ut av de rigide posisjoner som har preget debatten de siste tiårene, ofte i form av en mer og mindre fiktiv modernismestrid. Kanskje kan vi i dag stille oss åpne for en større nyanserikdom og for en mer reflekterende holdning til arkitektur og urbanitet. Kanskje kan et arrangement som Oslotriennalen virke debattfordrende ved gi større rom for arkitektoniske ideer. Ved å la oss eksponere for konseptuelle perspektiver kan forhåpentligvis både politikere, fagmiljø og almenheten minske angsten for det urealistiske - og derved gi det som måtte bli realisert et betydeligere format.

Forhåpentligvis er triennalen starten på en serie ambisiøse mønstringer over arkitektur, byforming og byutviklingsspørsmål i Oslo, som vil knytte byen og norsk arkitektur til det internasjonalt ypperste - og gi oss noe å snakke om.