Gi oss en pitbull

OMBUD: Med utgangspunkt i Håkon Haugli og Anette Trettebergstuens innlegg i Dagbladet 7. februar, føler jeg det er relevant å nevne min og andres kamp for å få opprettet et ombud for psykisk utviklingshemmede. Gjennom en lengre periode har jeg vært i samtaler med noen av landets mest profilerte politikere, hvor flere av disse mener at ansvaret for denne målgruppen bør ligge hos allerede eksisterende ombud som pasientombudet eller likestillings- og diskrimineringsombudet. Et slikt forslag kan tyde på at nevnte politikere ikke har tilstrekkelig kunnskap om målgruppen det her er snakk om.

DA MIN SØNN Børge ble født for ganske nøyaktig 40 år siden, merket jeg etter hvert at han ikke var som andre barn. Han var litt annerledes. Og med sitt defekte kromosom, vil han alltid være det. For ham er det normalt å være annerledes. Som alle andre, kan også han bli syk (pasient) i løpet av livet. Men som individ er han ikke syk og skal ikke helbredes på noen som helst måte. Slik jeg ser det, er det derfor ikke naturlig at hans rettigheter som enkeltmenneske skal ivaretas av et pasientombud. Når jeg leser innlegget i Dagbladet om «vaktbikkja som gir labb», har jeg mindre tro på at likestillings- og diskrimineringsombudet aktivt vil involvere seg i de utfordringer og problemer Børge og hans venner måtte støte på i sin livssituasjon. At de i tillegg er prisgitt folk rundt seg som er observante nok til å oppdage svikt i systemet (og i tillegg pågående nok til å rapportere om det), er en begrunnelse god nok for at målgruppen trenger et eget ombud.

SOM FORELDER til et psykisk utviklingshemmet barn, ser jeg klart behovet for en egen vaktbikkje som ikke bare logrer og gir labb, men som knurrer og bjeffer høyt når farer truer. Med min inngående kjennskap til gjentatte tilfeller av feilmedisinering, omsorgssvikt og andre overgrep på psykisk utviklingshemmede, er jeg bekymret for min sønns fremtid når jeg og hans nærmeste pårørende ikke lenger fins.