FARIDA VIL HJEM : «Jeg er veldig lei meg og jeg gråter hver dag. Her i Afghanistan er det veldig skummelt for meg og jeg er veldig redd.» - Det bør ikke være vanskelig å sette seg inn i hvordan en niåring opplever en så utrygg tilværelse, skriver aksjonsgruppa for Farida, en av de lengeværende barna som ble sendt ut av Norge.  Foto: Stine Jøranli
FARIDA VIL HJEM : «Jeg er veldig lei meg og jeg gråter hver dag. Her i Afghanistan er det veldig skummelt for meg og jeg er veldig redd.» - Det bør ikke være vanskelig å sette seg inn i hvordan en niåring opplever en så utrygg tilværelse, skriver aksjonsgruppa for Farida, en av de lengeværende barna som ble sendt ut av Norge. Foto: Stine JøranliVis mer

Gi oss Farida tilbake!

På Dokka venter en klasse på trivselslederen sin.

Meninger

Vi liker å tenke på Norge som et land som verdsetter menneskerettigheter, vi sier i fra når grunnleggende rettigheter blir brutt i andre land. Men barns rettsikkerhet og ukrenkelige rettigheter tar vi tydeligvis litt lettere på. Niåringen Farida kan vekkes om natta, føres inn i en bil av politifolk, interneres på Trandum og sendes ut av landet til et ustabilt Kabul. Der er Farida og familiens framtid uviss.

Dette skjer med den blåblå regjeringens velsignelse, og med støttepartienes samtykke. Det er ikke Norge verdig! Lengeværende asylbarn bør få bli i Norge og ikke ofres på det politiske alteret.  

Faridas foreldre kommer fra Afghanistan. Forholdet deres ble ikke akseptert av noen av familiene, Faridas mor skulle giftes bort til en langt eldre mann. Det ble såpass vanskelig at paret flyktet til Iran, der Farida ble født mens de oppholdt seg ulovlig i landet. Foreldrene kom bort fra hverandre under flukt, men Farida og moren kom til Norge i juni 2011. Farida lærte seg norsk, fikk venner, begynte på dansing, ble valgt til trivselsleder på fjerde trinn. Hun gledet seg til å begynne i vervet sitt etter vinterferien og hjelpe til med aktiviteter i friminuttene, men da vinterferien var over, var ikke Farida blant klassekameratene lenger.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Faridas far hadde kommet til Norge, og myndighetene konkluderte derfor med at Farida og moren ikke lenger hadde krav på beskyttelse fra den norske stat. Vedtaket om at de skulle kastes ut av Norge ble fattet. Flere begjæringer om omgjøring av dette vedtaket ble sendt til UNE (Utlendingsnemda), alle ble behandlet av samme saksbehandler. Saksbehandleren kommer til samme resultat selv om flere dokumenter ettersendes. UNEs konklusjon er at Faridas mor lyver, og at det er trygt å returnere familien til Afghanistan. Faridas vellykkede integrering i lokalsamfunnet på Dokka brukes mot henne - ei jente som har klart å tilpasse seg så bra, klarer det sikkert en gang til. I et Afghanistan hun aldri har hatt noe forhold til.

I UNEs vedtak står det blant annet «Det fremstår ikke som klart hva som er til det beste for barnet». Støttegruppas advokat har sendt stevningsvarsel om sivil rettssak mot UNE fordi vedtakene om avslag på asyl er uriktige. En eventuell rettsak kommer neppe opp før etter sommerferien.    

14. februar i år ble familien sendt ut av Norge. UNE mener at familiens nettverk gjør at familien kan klare seg der. Faridas mor er ugift, og ingen av familiene har godkjent forbindelsen mellom Faridas mor og far. Morens familie har kommet med trusler, æreskodeksen i Afghanistan er sterk. Faridas foreldre har ikke noe nettverk her. I hjemprovinsen Ghazni er det svært utrygt, og å reise dit fra Kabul er farefullt. Etter noen uker i et statlig mottak befinner familien seg nå i Kabul. International Organization for Migration (IOM) bistår hjemvendte flyktninger i Afghanistan, og uttaler at det er svært ugunstig for hjemvendte barnefamilier i dagens Kabul. Det er vanskelig å få tak i både jobb og bolig, og kriminaliteten er høy. Hjemvendte asylanter er særlig utsatt for ran og kidnapping fordi mange antar at de har med seg penger fra vestlige land.

Som Farida selv skriver i brevet hun har skrevet til rektoren på skolen sin: «Jeg er veldig lei meg og jeg gråter hver dag. Her i Afghanistan er det veldig skummelt for meg og jeg er veldig redd. Jeg har ingen familie her og ingen venner i Afghanistan. Jeg har ingen å leke med og her er det farlige mennesker.» Det bør ikke være vanskelig å sette seg inn i hvordan en niåring opplever en så utrygg tilværelse. Senest 29. mars tok en selvmordsbomber livet av tre mennesker i Kabul.   

Den afghanske flyktningeministeren Seyed Alem Hoseini Balkhi har protestert mot Norges harde politikk med tvangsutsendinger. Han sier at de ikke kan garantere for disse familiens sikkerhet, og sendte i midten av februar et brev der han ba om et samarbeid for å få sendt Faridas familie tilbake til Norge. Afghanske myndigheter ønsker en ny avtale om retursamarbeid.

Imens, i Norge, spilles et politisk spill mellom regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet, og støttepartiene Venstre og KrF. Samarbeidsavtalen de inngikk om asylbarna skulle føre til at barns beste skulle tillegges større vekt, men de politiske føringene ble ikke videreformidlet til Politiets utlendingsenhet. Justisminister Anders Anundsen måtte møte til høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite 6. februar, og har med nød og neppe sluppet unna enn oppfølgende høring og mistillitssak.  

For FrP har det blitt en prestisjesak å kaste de lengeværende asylbarna ut av landet. Det er tross alt enklere enn å kaste ut de kriminelle asylsøkerne. Anundsen har balansert på mistillitslinja, og forsøkt å forhandle seg ut av den ved å blande inn andre saker. Det er en politisk røre som gir liten tillit til vår øverste minister i saker som har med rettssikkerhet å gjøre.   

Støttepartiene Venstre og KrF er ikke fornøyde med at regjeringen kaster ut barnefamilier i høyt tempo. Avtalen de inngikk om asylbarna har ikke vært fulgt opp i praksis, og Venstre og KrF utarbeider sine krav til fornyet behandling av saker med lengeværende asylbarn.  Men hva er lengeværende asylbarn? Under den blåblå regjeringen har det blitt innarbeidet en praksis der 4,5 år er grensen for lengeværende. Det er en praksis blant annet NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere) stiller seg kritisk til. Hver sak bør behandles individuelt. Dette handler om barn, ikke tall og rigide grenser. For Farida er ikke alene. Over hele landet står skolepulter tomme, barn som har lekt og lært har blitt tvangsreturnert for å oppfylle Anundsens mål for uttransporter.  

Saken skal behandles politisk i Stortinget den 14. april, etter å ha blitt utsatt. Om ikke Venstre får tvunget regjeringen til å ta grep før den tid. Vi håper uansett at våre folkevalgte kommer til en konklusjon som er Norge verdig.

I mai 2014 fikk Grunnloven et oppdatert kapittel om menneskerettigheter, med særskilt beskyttelse av barns rettigheter. I den nye § 104 (2. ledd) heter det: «Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Staten Norge har påført niårige Farida unødige traumer ved å rive henne bort fra lokalmiljøet sitt og sende henne til et utrygt Afghanistan. Nå har de folkevalgte sjansen til å tenke på Faridas beste og la henne komme hjem. På Dokka venter klassen på trivselslederen sin.