Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gi oss fotballgleden tilbake!

30.000 mennesker spiller innendørsfotball. Det er bevis på opprør mot den kjedelige Semb/Drillo-fotballen, skriver Eirik Hansen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR IKKE MER

enn et par måneder siden opplevde jeg en episode som på «strålende» vis oppsummerer hvordan ståa er i norsk fotball. Sammen med en kameratgjeng skulle vi vanen tro samles på Nordnes kunstgressbane for å spille five-a-sidefotball og more oss. Tilfeldigheter førte oss over til grusbanen på Møhlenpris hvor vi etter en liten stund snart slo oss sammen med en annen kameratgjeng, slik en ofte gjør ved uorganisert «løkketreff». Vantro var jeg vitne til at setningen «two-touch-gjelder» ble ytret straks kula var i gang. På egen hånd valgte man å følge en strikt regel som dreper kreativiteten.

Spillerne fulgte ordren, tilsynelatende uten å mukke, og snart var ballen som følge av denne regel oftere utenfor gjerdet enn den var i bena på folk. For en som sluttet å sparke organisert klubbfotball, som direkte følge av oppstykkede øvelser og «two-touch», var valget enkelt. Jeg dro hjem.

En bedre illustrasjon på hvor dypt «Drillo-fotballen» virkelig sitter skal en lete lenge etter. Når åpenbart utrente «hobby-spillere» selv foreslår «two-touch-spill» på løkka, er det da rart vi har en fotballkultur og et landslag, gjennomsyret av spillemønstre, langpasninger og liten underholdningsverdi?

SÅ ER DET

noen som straks vil rette en pekefinger og si at langpasningen og de målsjanser denne bevisst (eller ubevisst) skaper er underholdning nok i seg selv. Sannhetsgehalten, eller rettere sagt mangelen på den, var jeg selv vitne til i Parken nylig. Jeg innbiller meg at et slag ludo spilt av døvblinde sjimpanser ville fortont seg som mer underholdende enn det vi var i stand til å bidra med denne kvelden. For de tusener som hadde opplevd kjempestemningen i Københavns gater i opptakten til «slaget i Norden», må nedturen vært sammenlignbar med det Semb følte da Norge på overtid røk ut EM i 2000.

Forskjellen for min egen del var at episoden i 2000 bare førte til lett skuldertrekk, likegyldighet og en følelse av at rettferdigheten hadde seiret. Denne gang vrengte jeg av meg det norske supportetutstyret i en blanding av umiddelbar skuffelse og irritasjon. Grensen var definitivt nådd! Den som selv var tilstede eller støtte på supportere etter kampen kan bekrefte at undertegnede ikke var alene om denne frustrasjonen. Problemet er at det ikke er tapet i seg selv som utløser reaksjonen. Enhver tilskuer med et minimum av hjerneaktivitet vet at sjansen for tap til enhver tid er tilstede ved en fotballkamp. Problemet er måten det skjer på. En kan ikke føre kampen opp på kontoen for arbeidsuhell, ettersom denne spillestilen har kjennetegnet landslaget i en årrekke. Og da nytter det ikke om Semb dagen etterpå, etter diverse analyser, har kommet frem til at ditt og datt tross alt fungerte.

FOTBALL SPILLES

og blir oppfattet i nuet. Det norske folk blir etter min mening holdt for narr når de i ettertid blir fortalt at deres egen mavefølelse under kampen ikke stemte overens med «ekspertenes» analyse.

Hvordan kan det ha seg at en generasjon fotballtrenere og andre bedrevitere, som ofte selv benytter anledningen til å hylle tidligere barndomshelter og individualister som Kniksen, Tom Lund, Keegan o.s.v, så ukritisk fordrer en form for fotball de nevnte helter aldri kunne blomstret opp i. Hvis noen kunne gitt meg et fornuftig svar på dette hadde jeg vært takknemlig.

DA KOMMER VI

til kjernespørsmålet. Skal fotball spilles på en mest mulig kynisk måte, tilsynelatende med den hovedhensikt å sabotere mest mulig av motstanderens spill? Eller skal fotball være en lek med ball, med de overraskende og impulsive valg dette innebærer, ment å underholde såvel de spillende selv som eventuelle tilskuere? Skal en i det hele tatt ta hensyn til underholdningsverdi? Kort sagt; skal bevegelser og handlinger på banen gjenspeile en nøye kartlegging og utregning, hvor spillerne med maskinmessig lydighet kun utfører handlinger som på forhånd er blitt dem fortalt? Eller bør fotball være en uttrykksform for kreativitet, lek og underholdning, hvor det er rom for å dra en finte som kanskje ikke fører en så mye lenger frem på banen, men som utvilsomt er flott å se på, og ikke minst herlig å utføre. Jeg er overbevist om at valget for de aller fleste gir seg selv.

SELV OM DET

åpenbart er milevis forskjell på graden av alvor og konsekvenser knyttet til nasjonale fotballbegivenheter og spill på løkka, bør samme prinsipp ligge til grunn; fotball skal være lek og underholdning!

Begrepet «best uten ball» sier det aller meste om hvordan fotball av mange her i landet blir oppfattet. Hvis poenget er å bli best uten ball, må det være like greit å hoppe rett over til langdistanseløp hvor en slipper den plagsomme lærkula helt. Drillo har forresten uttalt at den som hevder at det viktigste ikke er å vinne, lyver. Vel, om jeg hadde kunnet vinne OL hundre ganger i curling, så hadde jeg likevel ikke spilt curling. Jeg spiller fotball fordi jeg elsker selve spillet, vel og merke når kreativiteten får råde. Enhver epoke har sin slutt sies det. «Drillo/Semb-fotballens» tid bør forlengst være over. La såvel voksne som unge spillere finne gleden ved ballen igjen!

EGENTLIG

burde debattinnlegg som dette vært overflødig. Det faktum at så mange som 30.000 nå velger å spille innendørsfotball er opprør og bevis nok i seg selv på at grensen er nådd!