Gi oss litt etikk, takk!

Så langt har matematikk vært viktigere enn etikk i forvaltningen av oljepengene. Nå lover Karl Eirik Schjøtt-Pedersen bedring.

Stortinget onsdag denne uka: Finansministeren retter på slipset og renser stemmebåndene. Det er hans tur til å svare, enten han liker det eller ikke. I hodet surrer spørsmålet fra SVs Øystein Djupedal. Et spørsmål som handler om norske oljepenger som er investert i landmineproduksjon, genmodifisering, tobakksindustri og en rekke andre tvilsomme bransjer. - Skammer du deg? hadde Djupedal spurt.

Schjøtt-Pedersen føler ubehag ved hele saken.

NORGES BANK i dag, fredag: Knut N. Kjær plasserer den fyldige rapporten på pulten foran seg. Med sikker stemme forteller direktøren for Statens Petroleumsfond de frammøtte journalistene om et år med store overskudd. Om et oljefond i vekst, i kraftig vekst. Han forteller om avkastning på obligasjoner og aksjer. Om valg av land og bransjer. Om risiko og vanskeligheter. Om sikkerhet og matematisk suksess.

I rapporten på pulten foran ham finnes selskapsnavnene. Et par tusen i tallet. Det er her de norske oljemilliardene er plassert.

Og teksten forteller som før om en norsk stat som har spredd sine ufattelige verdier over verdens markeder, en stat som har kjøpt aksjer i all verdens ledende bedrifter. I gruveselskaper, metallprodusenter og spikerfabrikker. I shipping, informasjonsteknologi og trevareprodusenter. I hamburgerkjeder, tv-selskaper og avishus. I tynne lag er milliardene spredd utover med en matematikers blinde presisjon.

Vi har kjøpt alt, men vet ikke hva vi har fått.

HELLER IKKE Karl Eirik Schjøtt-Pedersen vet det. I en årrekke har departementet hans arbeidet med etiske retningslinjer for oljefondet. Kunnskap og erfaringer er hentet inn, kriterier og risiko er vurdert, rapporter er skrevet og politiske sonderinger gjennomført. Prosessen har tatt flere år, for å ende i ingenting. Med unntak for et miniputtmiljøfond på en milliard kroner, et fond som ikke skal tilføres en eneste krone de neste tre årene, legges ingen etiske begrensninger på oljefondets forvaltere. Begrunnelsene er faglige og holdbare: Etiske retningslinjer er praktisk vanskelige å etterleve og kontrollere, investeringsuniverset vil krympe og dermed øke risikoen og forvaltningen vil bli dyrere.

Det er tryggere med matematikk enn etikk.

Men i matematiske likninger dukker det opp ukjente. Det kan være selskaper som bryter grunnleggende menneskerettigheter, selskaper som produserer landminer, selskaper som utvinner uran og utarmer miljøet, selskaper som genmodifiserer en sårbar natur, selskaper som opererer med profitt i land vi vanligvis slett ikke inviterer til våre gode selskap.

Slike ting. Altfor mange slike ting.

SCHJØTT-PEDERSEN snakker, men svarer ikke på Djupedals spørsmål om han føler skam.

- Jeg har stor sympati for representantens bekymring, sier han og skotter opp på stortingspresidenten.

- Men det har vært arbeidet mye, sier han, og det hele er vanskelig, sier han, komplisert, sier han, og regjeringen vil legge Stortingets avveininger til grunn, sier han. Og sier i realiteten ingenting.

MEN DET kunne vært gjort annerledes, og Schjøtt-Pedersen vet det. Det finnes systemer for å velge, og velge bort. Det finnes til og med enkelte som har spesialisert seg på å overvåke verdens børsnoterte selskaper og lage oversikter som klassifiserer og anbefaler aksjer utfra gitte etiske kriterier. En slik overvåkingsaktør er Ethical Investment Research Service (EIRIS), en annen er SAM Sustainability Group. EIRIS benyttes i forbindelse med det nye Miljøfondet, men bare der.

Det forundrer forsker Trond Beldo Klausen at Finansdepartementet ikke har større ambisjoner.

- Det er rart at departementet har konkludert som det har. Med noen enkle kriterier kunne de unngått investeringer for eksempel i burmesiske selskaper, tobakksselskaper og selskaper som er involvert i produksjonen av landminer, mener forskeren som arbeider ved Institutt for samfunnsforskning.

KLAUSEN HAR SKREVET en rapport hvor det går fram at en stadig større del av verdens investeringer skjer etter etiske retningslinjer. Mer enn 2000 milliarder dollar ble forvaltet i henhold til slike retningslinjer i USA i 1999. Det tilsvarer en 40- 50 norske oljefond. Og mer oppsiktsvekkende: Det utgjør hele 13 prosent av all profesjonelt forvaltet kapital i USA.

- Flere og flere av de store pensjonsfondene setter opp etiske kriterier for sine investeringer, framholder Klausen.

- Men hva med risikoen og avkastningen?

- Ingen av de undersøkelsene jeg kjenner til tyder på at avkastningen blir dårligere. Tvert imot, mye tyder på at selskaper som driver i tråd med gode, etiske retningslinjer over tid vil være gode investeringer. Omvendt kan vi tenke oss at selskaper som er involvert i forhold som gir negativ oppmerksomhet, vil risikere kursfall.

SPØRRETIMENS ORDSKIFTE er over, og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen forlater Stortinget. I sitt hode har han allerede bestemt seg for at noe må gjøres. Vi kan ikke lenger investere i blinde, konkluderer han, og setter nok en gang sine folk i Finansdepartementet i sving for å finne andre metoder.

- Det er absolutt ikke ønskelig at vi investerer i landminer, og jeg har derfor bedt departementet finne ut hvordan vi kan forhindre at vi foretar plasseringer som strider med internasjonale konvensjoner, sier Schjøtt-Pedersen til Dagbladet.

De jobber visst med saken i dag.