BARNEBARN:  Ebbe von Ossietzky-Palm er Carl von Ossietzkys siste gjenlevende slektning. Han er kunstmaler og bor i Stockholm. Foto: Bela Unger
BARNEBARN: Ebbe von Ossietzky-Palm er Carl von Ossietzkys siste gjenlevende slektning. Han er kunstmaler og bor i Stockholm. Foto: Bela UngerVis mer

Gi Ossietzky en stol

Til Den Norske Nobelkomité.

Meninger

Det er velkjent at Nobelkomitéen utviste stort mot da den i 1936 kunngjorde at den tyske konsentrasjonsleirfangen, pasifisten, redaktøren og varsleren Carl von Ossietzky var tildelt Nobels fredspris for 1935.

Det er mindre kjent at motet sviktet da det kom til stykket, nemlig å sikre at Ossietkzy faktisk fikk prisen. Tross innstendige oppfordringer nektet Nobelkomitéens formann Fredrik Stang å bekjeftige seg med sin egen prismottaker, og prispengene på 160 000 svenske kroner, tilsvarende 4,7 millioner i dag, ble stjålet.

Lederen av Nobelkomitéen, Thorbjørn Jagland, bør gripe en tidsbegrenset mulighet til å rette opp sin forgjengers forsømmelse: invitér Ossietkzys barnebarn og eneste gjenlevende slektning, Ebbe von Ossietzky-Palm, til fredsprisseremonien 10. desember i år for å hedre tidenes fredsprismottaker, og for å belyse og beklage denne mørklagte flekken i fredsprishistorien.

Ossietkzy var dømt for landssvik og hadde med knapp margin overlevd tre år i konsentrasjonsleir. Han var fremdeles under arrest og fikk ikke utreisetillatelse fra Tyskland for å motta fredsprisen i Oslo.

Han hadde ingen representant eller familiemedlem til stede under seremonien.

Heller ikke kong Haakon var på plass. Det var første og hittil eneste gang i historien at kongehuset ikke er representert ved en Nobels fredprisseremoni.

Adolf Hitler var provosert av tildelingen, og truet med konsekvenser. Det offisielle Norge strakte seg derfor langt for å distansere seg fra Nobelkomitéens kontroversielle beslutning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da det ble stille rundt fangen Ossietzky, skrev Arnulf Øverland en appell til Nobelkomitéen gjennom Dagbladet (08.01.37):

«Har vi lov til å glemme Ossietzky? Og om vi andre glemmer ham - har Nobelkomitéen lov til å glemme ham?

Er det virkelig så, at fredens sak og fredsforkjempernes skjebne interesserer Nobelkomitéens medlemmer levende akkurat så lenge komiteén møter varer og inntil prisen er utdelt, men heller ikke et minutt lengere? [...] Vet man hvor Ossietzky er? Vet man om han har frihet til å reise ut av Tyskland?

Har komitéen gjort noe for å holde seg underrettet om ham? Hvis ikke vil jeg oppfordre komitéen til å vise oss at utdelingen av Nobels fredspris ikke er en smukk seremoni og en høitidelig formssak, men en handlig - gjerne til og med en uredd handlig.»

Nobelprisen var overført fra Nobelstiftelsen i Stockholm til Christiania Bank og Kredittkasse i Oslo i forgjeves påvente av mottakeren. I januar 1937 dukket det opp en tysk utsending med fullmakt fra Ossietkzy til å heve prisbeløpet. Banksjefen nølte. Hadde Ossietkzy frivillig undertegnet fullmakten? Var den ekte? Var den gyldig?

Nobelkomitéen ville ikke engasjere seg i saken. Ossietkzys venner var overbevist om at fullmakten var falsk og hyrte advokat Annæus Schjødt som foretok undersøkelser, og sendte følgende brev til Nobelkomitéen (22.01.1937):

«Jeg går ut fra at det er meningen at Nobels fredspris skal være en økonomisk realitet for den som den tildeles.

Ut fra denne forutsetning mener jeg Nobelkomiteen stopper på halvveien hvis den efter at den formelle tildeling av prisen har funnet sted ikke anser seg ansvarlig for at prisen virkelig kommer vedkommende til gode.

Da prisen blev beslutttet tildelt Ossietkzy måtte det være klart at man også i denne henseende - altså hva angår spørsmålet om den faktiske utdeling av prisen - vilde stå overfor særlige forhold og særlige vanskeligheter.

Da det er den norske Nobelkomite som har tildelt Ossietzky fredsprisen, mener jeg at den har all oppfordring til også å beskjeftige seg med sakens fortsatte utvikling. Jeg vil henstille til at Nobelkomitéen tar seg av de her nevnte spørsmål og eventuelt setter seg i forbindelse med Nobelinstitutet i Stockholm og med Christiania Bank og Kredritkasse.»

Svaret kom umiddelbart: «I svar på Deres ærede av idag skal jeg tillate mig å meddele at de betraktninger De gjør gjeldende efter Nobelkomitéens mening ikke gir grunnlag for å foreta noe skritt i den av Dem foreslåtte retning. Ærbødigst, Fredrik Stang.»

Pengene ble overført til Tyskland og forsvant. Dagbladet kommenterte: «Ossietzkys fredspris er altså nu betalt til hans fiender. Christiania Bank og Kredittkasse har optrådt strengt korrekt og i enhver henseende uangripelig; det har vært Nobelkomiteens sak å sørge for at dette ikke skjedde. Æren er en god ting; men det var pengene, Alfred Nobel testamenterte» (25.01.37).

Øverland raste: «Pengene er utbetalt til Tyskland. Det kan også være det samme. Vi kan saktens skaffe Ossietzky nye penger, hvis han blir løslatt. Løsepengene er betalt! Vil Hitler nu gi sin fange fri? Hele det norske folk føler fredssaken og utdelingen av fredsprisen som sin egen sak. Og nu holder det på å bli en nasjonal æressak for oss å sørge for at den mann vi har gitt fredsprisen, også får den, eller at han i det minste får beholde livet. Vi kan ikke se rolig på at han dør i tysk fangenskap» (Arbeiderbladet, 29.01.37).

Våren 1938 vitnet Ossietkzy i rettsaken mot den bevillingsløse advokaten som hadde tilbudt Ossietzkys kone å hente prisen, og siden stjal den. Ossietkzy-familien hadde hverken oppsparte midler eller inntekter, og levde på veldedighet. Datteren Rosalinde var sendt til England, der kvekere tok vare på henne.

«Pengen fra Nobelfondet har jeg aldri betraktet som min private eiendom» sa Ossietzky under rettssaken, «det var til å begynne med meningen at kapitalen skulde brukes til velgjørende formål. Jeg ville forøvring bruke hva jeg behøvet for å gjenvinne min helbred.»

Svindleren ble dømt, og siste rest av fredsprispengene, rundt 10 000 kroner ble reddet. Ossietkzy døde noen uker seinere, den 4. mai 1938, 49 år gammel.

I Nobelinstituttets festsal den 10. desember 1936 spilte Kringkastingsorkesteret Mozarts ouverture til «Titus», før komitéens formann Fredrik Stang framførte sin tale: «Ossietzky er ikke bare et symbol. Han er noe helt annet og noe meget mer. Han er en gjerning. Og han er en mann.»

Kjære Nobelkomité: Gi den mannen en stol. La parallelene til Liu Xiaobo runge. La orkesteret spille Mozart. La kongehuset være representert. La Carl von Ossietkzys brennaktuelle liv og virke, og hans klarsynte forvarsler mot ekstremisme, antisemittisme, og opprustning bli kjent. La Ebbe von Ossketzky-Palm bli æret med stående applaus. Og la høytideligheten gjerne avsluttes, som i 1936, med «Ja, vi elsker».