Gi plass for Lars

Rockpoet som slår ut i full blomst - igjen.

Hvis ikke norgesvennen Lars Winnerbäck vinner flere norske fans med dette albumet, klarer han det aldri.

CD: Alle dere som var på Björn Rosenström-konsert på Rockefeller i Oslo, bør skamme dere om dere ikke møter opp for å høre en fullblods svensk artist samme sted lørdag 5. april. Dere som digger Håkan Hellström, har møteplikt!

Sabbatsår

Sammenliknet med «guttungen» Hellström *28+ virker Winnerbäck som en olding, til tross for at han er ett år yngre. Det skyldes særlig at han i motsetning til ferskingen fra Göteborg har et hav av erfaring å flyte på, i form av hele seks plater siden debuten i 1996.

Etter «Singel» og «...Live för dig!», begge i 2001, har Stockholms-grabben hatt et sabbatsår. Det har gjort ham godt, for han har vokst ytterligere som artist. Der «Singel» gikk litt vel langt i retning lettfattelig pop, justerer han retningen og framstår som en moden artist med tro på at han står for noe eget - uansett sjanger. Han har produsert plata mesterlig sammen med backingbandet Hovet - fem musikere og koristene Idde Schultz og Anna Stadling. Og - de er ikke staffasje, men brukes effektivt.

Tidløst

Plata åpner med «Faller», en vise som kunne vært hentet fra debuten «Dans med svåra steg». «Åt samma håll» og «Min älskling har ett hjärta av snö» er genialt enkle og kan sammenliknes med det beste fra gjennombruddsplata «Rusningstrafik» *1997+, og slik fortsetter det i slalåm gjennom tidløs elektrisk pop og rock og akustiske viser med små detaljer som hever låtene noen ekstra hakk - enten det er en banjo, et trekkspill eller tung hammondgroove. Tekstmessig er han uovertruffen, en Ulf Lundell for et nytt tiår. Som sanger er han tryggheten selv.

Jeg våger derfor å påstå: Det lages ikke bedre pop og rock på svensk for tida.

Det er litt av et statement etter at Hellström har kronet sin norske suksess med å sitte i stolen hos Skavlan på fredagskvelden. Gjør plass for Winnerbäck også!