Gi plass til Hagbard Berner!

Hagbard Berner var Dagbladredaktør, forlegger, politiker og organisasjonsmann. Men han var også borgermester i Kristiania i nærmere 15 år. Det er på tide at hovedstaden oppkaller en vei eller plass etter denne ruvende samfunnsaktøren, mener Sindre Hovdenakk.

I ÅRET 1898 skjedde det to store begivenheter i livet til Hagbard Berner. For det første fikk han embetet som en av Kristianias borgermestere, et embete han skulle komme til å besitte i nærmere 15 år. For det andre fikk han på vegne av bystyrets flertall æren av å legge fram det formelle forslaget om at hovedstaden nå skulle ta til å flagge med det «rene, norske flagget» - uten den forhatte sildesalaten i hjørnet. Flaggsaken var et politisk spørsmål med enorm symbolverdi og stor sprengkraft. Nå, bare syv år før unionsoppløsningen, var den radikale nasjonalismen ikke lenger til å stoppe. Heller ikke landets konservative hovedstad var upåvirket av den nasjonale mobiliseringen som preget det norske samfunnet foran århundreskiftet. Derfor kunne også byens borgere og folkevalgte ved inngangen til 1900-tallet endelig ta i bruk det rene, norske flagget.

MED DETTE bystyrevedtaket var ringen på mange måter sluttet for Hagbard Berner. Flaggspørsmålet hadde vært en av de store, nasjonale sakene han hadde markert seg gjennom i de tøffe kampårene som Dagbladredaktør. I elleve år, fra stiftelsen i 1869 og fram til nyttår 1880, satt Hagbard Berner som redaktør i den radikale venstreavisen. På vårparten i 1879 var han medarrangør av det beryktede «flaggmøtet» i Kristiania Arbeidersamfund. Her hadde Berner mobilisert blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og historikeren Ernst Sars til å forsvare et lovforslag om å innføre det rene, norske flagget som han selv hadde utformet og fått framlagt i Stortinget denne våren. Flaggmøtet førte til politiske tumulter av hittil usett omfang, og Berners politiske motstandere tok to kvelder på rad turen til Dagbladredaktørens leilighet i Ruseløkkveien, der de pepret bygården hvor han bodde med pukkstein. Pussig nok traff ingen av steinene Bernerfamiliens egne vinduer, men det gikk hardt utover naboene.Hagbard Berner var i det hele tatt en omstridt og kontroversiell person i store deler av sitt lange, offentlige liv. I tiden i Dagbladet var han hele Kristianiaborgerskapets favorittfiende, en politisk opprører som slåss for tidens mest radikale ideer: Utvidet stemmerett, kvinnens likestilling, parlamentarisme og kulturelt frisinn. Morgenbladets redaktør Christian Friele var blant Dagbladets mest uforsonlige fiender, og la på ingen måte skjul på sin forakt for avisas redaktør: «Det later til at det ikke er noen prostitusjonens avgrunn så dyp, at ikke hr. Berner med begjærlighet styrter seg i den, når han innbiller seg at hans partis interesser krever det.»

OG HR. BERNERS parti, det var selvsagt Venstre. Samtidig med at Berner selv ble valgt inn på Stortinget etter valget i 1879, strammet Johan Sverdrup og hans menn for alvor grepet om det politiske liv i Norge. Hagbard Berner var blant venstrelederens nærmeste medarbeidere, og ble raskt formann for den viktige budsjettkomiteen på Stortinget. Senere tok han plass ved siden av Sverdrup da riksrettssaken mot regjeringen Selmer ble innledet, og kjempet fram dommen som skulle innebære parlamentarismens gjennombrudd i Norge. Hagbard Berners stortingskarriere varte i ni år. I likhet med så mange andre ble også han et offer for det nye regjeringspartiet Venstres mange interne splittelser og fraksjoneringer utover på 1880-tallet. Men Berner var aktiv også utenfor stortingssalen disse årene. I 1884 ble han valgt til første formann i Norsk Kvindesaksforening, og han beholdt livet ut en levende interesse for kvinnenes juridiske og økonomiske likestilling.

BERNERS POLITISKE engasjement var mangfoldig, og strakte seg fra likestilling til likbrenning, fra målsak til måtehold. Han satt i mange år i ledelsen for Kristiania Skytterlag, og som ivrig fjellvandrer engasjerte han seg i den moderne turismen. Det er likevel to viktige, kulturelle institusjoner som først og fremst er blitt stående etter ham i Oslo. For det første er det selvsagt Dagbladet. Sentralt plassert i Akersgata, og for mange selve inkarnasjonen av den litterære og stilistiske Oslo-tonen. Men Berner var også ivrig målmann, og første styreleder i Det Norske Samlaget. I dag finner vi forlagshuset lokalisert i moderne lokaler på Sofienberg, i seg selv en illustrasjon på at det nynorske kulturrørsla er en naturlig del av byens urbane puls. Da Hagbard Berner tiltrådte stillingen som borgermester i Kristiania, var han ikke den første av Bernerslekten som hadde en ledende stilling i byens styre og stell. Stamfaren Morten Christensen Berner kom fra København til Kristiania en gang på 1680-tallet, og etablerte det som raskt skulle bli byens største garveri. Han hadde senere kommunale verv som kemner og overformynder. Hagbard Berners farfar, som også bar navnet Morten, satt som medlem av byens første formannskap fra 1837, og i 1814 var han med i deputasjonen som byens borgere sendte for å ønske kong Karl Johan velkommen.

SLIKT KONGEFJESK var ikke noe for Hagbard Berner. Men embetet som borgermester var en stilling der han for alvor kunne ta i bruk både sin juridiske utdannelse og sin sterke interesse for samfunnsøkonomi. Før han tiltrådte som borgermester hadde han i 27 år hatt vervet som statsrevisor, og vært direktør for Hypotekbanken i 15 år. Stillingen som borgermester kan best sammenlignes med dagens byråder, og Berner fikk ansvar for en stor del av byens raskt voksende økonomi. Blant de tingene han særlig engasjerte seg i, var etableringen av Kristiania kommunale pensjonskasse. Men også byutvikling var noe som interesserte den ustoppelige Hagbard Berner. Byggeboomen på 1880- og 1890-tallet gjorde at hvert femte hus i byen var ti år eller yngre i år 1900. En tredel av byens befolkning var under 15 år, og over halvparten var innflyttere. I denne situasjonen tok Berner til orde for at kommunen skulle ekspropriere eller kjøpe flest mulig tomter. Han så for seg en ordning med bortfesting og mulighet for senere gjenkjøp av utbyggerne. Men først og fremst var han opptatt av at kommunen som grunneier på denne måten kunne drive reell byplanlegging.

SELV OM kommunens oppkjøp av jord var relativt beskjeden, la det likevel bokstavelig talt grunnlaget for den sosiale boligbyggingen som tross alt fant sted utover på 1900-tallet. Det må derfor være lov til å hevde at borgermester Berners innsats ble viktig for byens utvikling også etter at han ga seg som borgermester i 1912, 73 år gammel. Men tanke på Hagbard Berners store innsats for hovedstaden vår, og det faktum at han er en mann av nasjonalt format, er det merkelig at ingen vei, plass eller gate i dag bærer hans navn. Riktignok har tremeningen Carl Berner fått oppkalt byens største lyskyss etter seg. Men nå bør det gis grønt lys for at også Hagbard Berner får sin plass eller vei. De nye bydelene Bjørvika og Tjuvholmen har begge den framskutte posisjon i Oslos landskap som ville kle en foregangsmann som ham. Hører dere, Per og Erling: Gi plass til Hagbard Berner.