Illustrasjonsfoto: Thomas Rasmus Skaug
Illustrasjonsfoto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

Gi rom for den profesjonelle kritikken

Det er avgjørende at redaksjonelt og sponset stoff er tydelig atskilt.

Meninger

Den siste uken har vi fått innblikk i misforholdet mellom hva et forlag vil investere i for å påvirke lesernes mening om en bok, og hva et mediehus vil betale for en kritisk refleksjon rundt den samme.

Å kjøpe seg plass i offentligheten er ikke noe nytt. Som lesere kan vi orientere oss i ulike typer av innhold, men det er avgjørende at redaksjonelt og sponset stoff er tydelig atskilt. Fordi kritikken er under press, forsterker sponset innhold et misforhold som alt er dypt problematisk. Norsk kritikerlag mener at det er et felles samfunnsansvar å se på hvordan vi kan unngå at innholdsmarkedsføring gjør rommet for fri meningsutveksling mindre.

Dagens Næringsliv ga mandag oversikt over medier som i 2014 og 2015 har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord i satsingen på kvalitetsjournalistikk. Avisen påpeker at flere større medier enn før får støtte. Medienes finansieringsmodeller er i endring, og vi mener at det er essensielt at også kritikken får oppmerksomhet i spørsmål som gjelder hvordan man sikrer den frie meningsjournalistikken.

Offentlig støtte er viktig i regnestykket. Den skal nettopp sikre en debatt som er uavhengig av sterke økonomiske interesser. Ved å øke antallet arbeidsstipend har Kulturdepartementet bidratt til en faglig utvikling for kritikere som oppdragsgiverne i dag ikke tar ansvar for. At regjeringen i budsjettforslaget for 2016 har foreslått å bevilge en million til «kritikkens formidlingsfunksjon» viser en intensjon om å la den kritiske samtalen nå frem til flere. Over tre år bevilger Fritt Ord egne kritikkstipender, og påpeker slik et behov for en større satsing på kritikk enn den vi har i dag.

Til sammen er ordningene likevel små målt i forhold til behovet for å sikre et offentlig samtalerom som er tilgjengelig både for sterke og marginale stemmer. De dekker heller ikke opp for det komplekse i kritikernes arbeidsforhold, hvor betalingsviljen ikke tilsvarer arbeidsmengden, og hvor kritikerens frihet svekkes når kritikeren må ha relasjoner til mange arbeidsgivere for å få økonomien til å gå rundt. Kulturredaktør i Dagbladet, Geir Ramnefjell, er prisverdig åpen når han vedgår at honorarutviklingen for kritikere har vært lav det siste tiåret, og at det er redaktørenes oppgave å være bevisst på dette. Det er også fint å lese en tekst som både er realistisk og peker på en lite holdbar situasjon.

Når Cappelen Damm på sine nettsider svarer Ramnefjell at en bloggers rekkevidde er større enn en bortgjemt annonse i Dagbladet er det et symptom på at vi trenger endring. Det er samtidig å velge bort en sentral mulighet til å medfinansiere avisens frie meningsytringer. Men i likhet med Ramnefjell er også de bekymret for kritikken.

Norsk kritikerlag ønsker en bredere dialog mellom medieeiere, redaktører, det offentlige og kunstprodusentene om hva vi sammen kan gjøre for å skape rom for sterke og mangefasetterte offentlige samtaler.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook