Gir ikke effektivt: Nyhetssjef i Klassekampen, Mímir kristjánsson. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
Gir ikke effektivt: Nyhetssjef i Klassekampen, Mímir kristjánsson. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Effektiv altruisme:

Gi så det svir, folkens!

Men ikke hør på Mímir Kristjánsson. Gi effektivt!

Kommentar

Jeg vedder årets julegave på at du har brukt mer tid på å vurdere spesifikasjonene til din neste TV, støvsuger eller mobiltelefon, enn du har brukt på å vurdere hvor god den veldedige organisasjonen du gir penger til faktisk er. Ting du kjøper til deg selv har ulike kvaliteter – veldedighet er veldedighet.

Merk deg at jeg ikke mener hvor godt organisasjonens formål er. Det er som regel både flott og fint (hjelpe fattige barn, for eksempel). Jeg mener effekten av organisasjonens arbeid. Hvor mye bra per krone fikk verden igjen for pengene du ga? Hvor mange fikk egentlig hjelp, og hva var verdien av hjelpen?

Hvis du kunne gitt pengene til en annen organisasjon og dermed hjulpet dobbelt så mange, burde du gjort det. Det mener i alle fall folk i bevegelsen som kaller seg effektive altruister (EA). Handlingene våre bør dømmes på mer enn våre intensjoner. Det holder ikke at du vil godt, så lenge du ikke gjør godt.

Slik kritikk av folks givervalg og vaner har skapt mye rabalder. Klassekampens nyhetssjef, kommunisten Mimir Kristjánsson, er blant dem som har tatt den lengst her på skjæret.

I sitt siste bokprosjekt («Ingen mennesker er født frie») konkluderer han sitt angrep på effektiv altruisme med å si at bevegelsen «inngår i en større liberalistisk ideologi, der ekstrem individualisme, hemningsløs konsekvensetikk og overdreven tro på det rasjonelle er de viktigste byggesteinene». Bevegelsen «baserer seg dypest sett på en farlig, elitistisk ideologi som bereder grunnen for ny overmenneske-tenkning», skriver han. Intet mindre! Det skal straffe seg å påpeke at færre folk dør hvis du gir penger til malaria-myggnett enn til Barnekreftforeningen.

Jeg er blant dem som mener Kristjánssons kritikk av EA-bevegelsen grenser til det notorisk uredelige, fordi den nesten gjennomgående ilegger EA-folk intensjoner, holdninger, politiske konklusjoner, mål og logiske slutninger de ikke har. Hvorfor reagerer han slik? Og hvorfor denne voldsomme hyperbolen?

Jeg kan ikke svare for Kristjánsson, men vi kan drøfte litt. Slik jeg ser det inviterer EA-bevegelsen til en viktig erkjennelse, i juletider og ellers: Jeg gir mindre enn jeg kan og bør, og er følgelig ikke et så moralsk fullkomment eller dydig menneske som jeg liker å tro. Jeg er ikke en så god beboer av denne planeten som jeg bør være, og jeg burde gjort langt mer for andre, og litt mindre for meg selv.

Det er selvfølgelig en ubehagelig sannhet, for meg og sikkert for Kristjánsson. Effektiv altruisme skreller vekk flere lag med selvbedrag, uten å erstatte det med følelsen jeg før fikk av å gi til et godt formål. Først og fremst fordi myggnetting eller direkteoverføring av penger til folk jeg aldri har møtt ikke er like sårt og nært som en kreftforening. Men også fordi jeg vet at jeg nesten alltid kan gi mer enn jeg gjør. Det er tilfredsstillende å gi, men vondt å erkjenne at jeg faktisk liker å beholde en god del til å bruke på meg selv og de nær meg.

Løsningen er likevel ikke moralsk bedøvelse. Det er ikke for å skåne meg selv at jeg gir til effektive organisasjoner, med all skam og dårlig samvittighet det fører med seg fordi jeg burde gitt mer. Det er for å gjøre mest mulig godt for de ressursene jeg velger å bruke. Så kall meg gjerne en liberalistisk, elitistisk, overmenneske-tyrann, Kristjánsson, men treffende er det ikke.

Gi så det svir, folkens. Men gi effektivt!

Tiltakene på denne lista er et godt sted å starte.