Trine Skei Grande (V) vil ta kontrollen over skoleverket siden utdanningsministeren mangler visjoner. Som om det var det norsk skole trenger: de visjonære.

Pedagogikkens historie er nettopp historien om visjonene, og det har ikke manglet på reformatorer og anvisninger på den farbare vei. Knapt innenfor noe fagfelt er det produsert så mange høytflyvende tanker og svulstige ord som skal gi de gode vibrasjoner.

I mellomtiden leves det indre liv i skolestua. Og jeg legger trykk på det siste leddet: stua. For mens politikere og skolebyråkrater kappes om å være den som vet best hva som gir vekst til kunnskapens tre, nå sist Giske som har gjort undersøkelser i marken, må læreren som står midt i striden, sørge for stuevarmen.

For nettopp i skolestua, i møtet mellom lærer og elev, mellom klassen og læreren, skal mirakler skje. Dette møtet er kjernen. Læreren stiller med seg og sitt, elevene med hele seg. En forutsetning for læring er at begge parter er trygge, læreren på sitt fag og sin evne til å formidle, eleven på at han eller hun blir sett, respektert og forstått.