PRISVERDIG: Vi har ingen garantier for at EAT vil lykkes, men de har et godt utgangspunkt, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
PRISVERDIG: Vi har ingen garantier for at EAT vil lykkes, men de har et godt utgangspunkt, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Gi Stordalen en sjanse

Det er ingen grunn til å avfeie EAT som et feilet prosjekt allerede i startgropa.

Kommentar

Gunhild Stordalen og hennes baby EAT har fått enorm oppmerksomhet de siste ukene, spesielt i denne avisa. Noen vil kanskje si for mye. Det bør vi tåle.

Å mette jordas befolkning innenfor bærekraftige rammer, er et viktigere tema enn de aller fleste andre. Dypt i stridighetene står også et helt sentralt spørsmål om moral: Hva er hvert menneske, inkludert Stordalen, forpliktet å gjøre?

Det er den aldri sovende Kjetil Rolness som har vært som en pitbull på både Stordalene, EAT og mediene. Det har vært et nødvendig korrektiv.

Den panegyriske dekningen Stockholm-konferansen i starten av juni fikk i norske medier kunne få enhver til å rynke på nesa. Den kritiske sansen var lagt til side til fordel for en hyllest av den dødssyke Stordalen som hadde samlet alle disse viktige og flotte menneskene for å gjøre godt i verden.

Det var derfor forfriskende at Rolness i et facebook-innlegg fikk luftet et gørr flere av oss kjente på: Er virkelig en prateklubb, modellert etter World Economic Forum, det viktigste Stordalen kan gjøre for å gjøre denne verden til et bedre sted?

Nå som debatten har fått lov til å gå noen uker er det imidlertid ikke like klart hvor mye vi har lært. Og i sin iver etter å være vaktbikkje har Rolness gått for langt i å avfeie både EAT og Gunhild Stordalen som aktører som kan gjøre godt. La oss forsøke å rydde litt.

Debatten handler om to ulike aspekter ved Stordalens virke: Hennes offentlige engasjement for å redde kloden gjennom EAT og hennes private atferd. Begge deler har fått kritikk, men det har dessverre skjedd en uklok sammenblanding som Rolness må ta på seg hoveddelen av skylden for.

Det bør være hevet over enhver tvil at Stordalen-paret fortjener kritikk for måten de lever på. De sløser med midler som kunne vært brukt mye bedre for å hjelpe andre og de slipper ut mye mer CO2 enn alle oss andre. De påfører altså oss andre og de kommende generasjoner en skade de ikke betaler for. Det er galt.

Når Gunhild Stordalen svarer på kritikken med å si at hun ikke har «tro på at en bærekraftig framtid er fri for fester eller ferier» og hennes ektemann Petter Stordal i fjor sa at «ingen bør ha dårlig samvittighet for å fly», viser de at de ikke forstår betydningen av eget forbruk.

Dette får også forståelige konsekvenser for deres offentlige virke. Det er lite vi misliker så mye som falskhet. Den som tar den moralske opphøyde posisjonen i offentligheten, men på hjemmebane lever umoralsk, får svi. Det svekker Stordalen og EATs troverdighet.

Men Rolness tar det lenger.

I et intervju med Dagbladet sier han at «rikinger må gjerne ødsle. Bare de ikke samtidig poserer som miljøhelter og vil ha meg til å dempe forbruket.» Altså ville det med Rolness-logikk være mindre galt om Gunhild Stordalen erstattet engasjementet for klodens bærekraft med en kampanje for at vi alle måtte gi f i klima.

Rolness sitt moralske prinsipp er absurd nok ikke å gjøre godt, men å være konsistent.

Urovekkende for det norske debattklimaet har Stordalens offentlige virke fått mindre seriøs behandling enn hennes person og «debatten om debatten», med et hederlig unntak av en glimtvis god Rolness.

Går vi til det, bør det være hevet over enhver tvil at Stordalens mål om å «sikre planetens helse — for å kunne mette over 9 milliarder sunne mennesker om få tiår» er godt. Matproduksjonen står for 30 prosent av klimautslippene og tilgangen på tilstrekkelig sunn mat er skjevfordelt både innad og mellom land. Ensrettinga av kommersielt jordbruk og dyrehold er allerede en trussel mot dyrs velferd og kan ødelegge både økosystem og gjør oss sårbare i møte med for eksempel pandemier. Å finne gode løsninger for både produsenter og forbrukere, bør derfor være en prioritert oppgave for flere enn Stordalen.

Det betyr ikke, slik Rolness later til å tro, at hun eller organisasjonen derfor er hevet over enhver kritikk. Det betyr rett og slett at vi ikke har grunn til å kritisere hennes valg av tema.

Men hva med gjennomføringen? Hittil ser det ut til at mye av arbeidet i EAT har handlet om å bygge organisasjon, nettverk og holde konferanser. Evalueringen må derfor belage seg på en kvalifisert gjetning om sannsynligheten for at prosjektet lykkes framover, ikke hva den hittil har fått gjennomslag for.

På overflaten virker det som om prosjektet har mye for seg. EAT setter seg som mål å være et bindeledd mellom forskningen, næringslivet, forbrukerne og politikken og tar til orde for en helhetlig og overordna innfallsvinkel til hvordan vi kan løse denne kompliserte utfordringen.

For en effektiv altruist som meg selv, er det spesielt appellerende at organisasjonen setter seg fore å være forskningsnær og ta i bruk kunnskap på tvers av fagområder. Her har Stordalen allerede vist teft gjennom organisasjonen GreeNudge, som finansierte og formidlet forskning på klimarelevant atferd. I 2014 ble organisasjonen fortjent kåret til «årets nyvinning» av Psykologiforbundet.

En annen potensiell fordel med prosjektet er at de søker å inkludere viktige aktører i produsentleddet. Det er tross alt disse som i stor grad må gjøre endringer. Det å spille på lag med store og små produsenter kan være nøkkelen til å få til endring.

Men dette er samtidig organisasjonens svakeste ledd. Når du samarbeider med og mottar støtte fra giganter som Nestlé, som mildt sagt har en frynsete historie når det kommer til miljø- og menneskevennlige tiltak, er det en fare for at den økonomiske støtten kommer med begrensninger.

Det er også en fare, som Rolness påpeker, at organisasjonen kan fungere som en form for moralsk hvitvasking, hvor skitne bedrifter kan betale sin avlat til EAT uten å gjøre nødvendige endringer.

Her bør EAT ta lærdom av Michelle Obamas forsøk på å få de store sukkergigantene med på folkehelsesatsingen Let?s move som startet i 2010. Det samarbeidet har båret frukter på overflaten. For eksempel har Disney varslet at de skal kreve at alle produkter de viser fram på sine flater skal være i tråd med myndighetenes kostholdsretningslinjer. Det er imidlertid uklart hvor mye det har påvirket amerikanernes sukkerforbruk og fedmeproblemer.

En fare når man skal spille på lag med industrien er at det lett står i veien for hardere tiltak, herunder avgifter og reguleringer, som faktisk virker.

Det er for tidlig å si om Stordalen vil lykkes og hvor vidt hun gjør det eller ikke er på ingen måte avgjort.

Det er ingen som tror at konferanser, PR, glam eller Gunhild Stordalens rørende historie alene løser våre problemer. Men det er behov for aktører som binder sektorer sammen og som finansierer og formidler viktig kunnskap som kan hjelpe både politikere, produsenter og forbrukere. Den innsatsen bør politikere, bedrifter, organisasjoner og aviskommentatorer gjøre sitt for at lykkes.