STORTINGET I VILLREDE:  Stortingets presidentskap er i en vanskelig situasjon når de nå skal velge ny sivilombudsmann. Her er president Olemic Thommessen.Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
STORTINGET I VILLREDE: Stortingets presidentskap er i en vanskelig situasjon når de nå skal velge ny sivilombudsmann. Her er president Olemic Thommessen.Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Gi Stortinget ei navneliste

Stortinget er i villrede om hvem de skal velge til Sivilombudsmann. Vi bør hjelpe til.

Kommentar

De fortoner seg som en selvfølge når de først er valgt. Men i forkant er det ingen opplagt sak at han, hun eller en annen skal bli utkåret blant våre tillitsvalgte eller embetsmenn. Det beror ofte på hvor grundig forarbeidet har vært.
Det slår meg at Stortingets presidentskap er i en slik vanskelig situasjon når de nå skal velge ny sivilombudsmann. For å komme i gang, har det gått ut med en annonse der det oppmuntrer aktuelle personer til å melde sin interesse.

Jeg har ingen tro på at det vil bli til nevneverdig hjelp. Det er tradisjon her i landet for at man ikke tilkjennegir interesser for høye verv eller oppdrag. Selv dommerstillinger i Høyesterett er det vanskelig å få søkere til. Å tro at juridiske professorer, dommere, advokater eller jurister i embetsverket kan tenke seg offentlig å si at man kan tenke seg vervet etter sivilombudsmann Arne Fliflet, er som å tro på mirakler.

Det er likevel noe sympatisk ved presidentskapets initiativ. Det viser at de folkevalgte ønsker en åpnere prosess enn vi har hatt tidligere. De fire sivilombudsmennene siden 1963 ble valgt etter en skjult prosess. Den har vært omtrent som valget av konservative ledere i Storbritannia i gamle dager: De «emerged» - framsto som ut av det tomme rom. Men den som endelig sto der, var naturligvis resultat av en omfattende tautrekking der mange motiver og hensyn lå til grunn. Demokratisk var det ikke. Men alle ble sett på som gode valg.

Men med en kvasi stillingsutlysning har presidentskapet dessverre kjørt seg opp i et hjørne. Det har fått pressen på nakken. For Stortinget som beskytter av offentlighet i forvaltningen, kan ikke selv operere med hemmelige søkerlister. Og er det noe søkere til offentlige stillinger insisterer på, så er det hemmelighold, av hensyn til deres nåværende stilling og av hensyn til egen prestisje. Å se seg selv som kvalifisert til et høyt verv, og så bli vraket, er mer enn en godt utdannet nordmann tåler.
En annen side ved utlysningen er dessuten at den kan bidra til å tilsløre hva slags stilling det er snakk om. Sivilombudsmannen er borgernes egen tillitsmann. Han eller hun skal rett nok velges av Stortinget, men stillingen er ikke et hvilket som helst trinn på en karrierestige. Den er et verv, og det er vesentlig at Stortinget selv ikke tilslører dette.

På den annen side har også vi som borgere en forpliktelse til å engasjere oss i hvem som blir valgt. Stortinget bør bidra til det, og da kan det i hvert fall ikke skjule hvem som har mot til å melde sin interesse. Når presidentskapet nå har tatt et usikkert skritt for å gjøre prosessen mer åpen, bør vi ta de folkevalgte på ordet. Vi bør begynne å tenke på navn.

Eneste begrensning er egentlig at det må være en jurist. Tidligere er det sagt at det bør være en jurist som er kvalifisert til å inneha dommerstilling i høyesterett. Han eller hun må med andre ord ha en god eksamen fra jusstudiet. Men viktigere er nok at vedkommende er samfunnsengasjert og har peiling på makt og forvaltning. I land vi pleier å sammenlikne oss med, som Danmark, har det vært tradisjon for å søke etter ombudsmannen i akademia. Men de har også valgt en riksadvokat og en leder for fengselsvesenet. Hos oss har det vel ennå ikke utviklet seg en tydelig tradisjon, siden stillingen tross sine 51 år, bare har hatt fire ombudsmenn. De har vært dommere og advokater.

I alle fall bør vi se etter noen vi har tillit til, noen som har vist mot i det offentlige rom. Så kan det bli tid for refleksjon i etterkant, i kveldinga når dagens støv har lagt seg og hodet fungerer klarere. Men jeg starter med to kvinner som utmerket seg i kjølvannet av 22. juli: Alexandra Bech Gjørv, kommisjonslederen, og Wenche Elisabeth Arntzen, dommeren i Oslo byrett. Begge har demonstrert uavhengighet og integritet, og er godt kvalifiserte juridisk. I høyesterett sitter det en rekke aktuelle kandidater, som Jens Edvin Skoghøy, Åge Thor Falkanger og Toril Øie og flere andre både kvinner og menn. På universitetet har vi professorene Ola Mestad, med erfaring fra privat og offentlig sektor, Fredrik Sejersted og Hans Petter Graver, alle med bred erfaring fra offentlig utredningsvirksomhet, og tydelige stemmer i den løpende samfunnsdebatt. I Bergen er det naturlig å nevne professor Jørgen Aall. Blant våre advokater nevner jeg Berit Reiss Andersen, som både er praktisk og teoretisk orientert. Men her er det rikelig med navn å ta av.

Det er heller ingen absolutt aldersgrense for Sivilombudsmannen, og i ei tid da 77-åringen Astrid Nøklebye Heiberg blir utnevnt til statssekretær bør det ikke være noe i veien for å tenke på 70-åringer til ombudsmann, som professor Inge Lorange Backer, professor Erik Boe, Sven Ole Fagernes som nå går av som regjeringsadvokat eller professor Jan Fridthjof Bernt.

Vi er startet på jubelåret for grunnloven. Det skal være et år til å diskutere demokratiet. En debatt om hvem vi skal velge som sivilombudsmann bør derfor være kjærkommen, både for Stortinget, de aktuelle kandidatene og for oss som borgere.
Sett i gang, la støvet virvle. La det bli snakkisen i øst og vest, nord og sør.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook