I likhet med mange andre har jeg blitt utfordret til å donere til Barnekreftforeningen i disse dager. Kampanjen som tar form som en konkurranse, hvor likes, kommentarer og delinger bestemmer hvor mye en skal gi. Den er perfekt innrettet menneskets psykologi og Facebooks algoritme. For en dag siden var 4,5 millioner kroner gitt til Barnekreftforeningen og det tallet har nok bare fortsatt å stige.

Til tross for at intensjonen er god og pengene går til et godt formål, har jeg ikke akseptert utfordringen. Jeg er nemlig ikke sikker på om kampanjen kan forsvare seg.

Mener jeg at det ikke er viktig å forhindre at barn får kreft, eller å sikre at barn med kreft skal få et så godt liv som mulig? Nei, så gal eller ond er jeg ikke. Jeg ønsker at vi skal gjøre mye for barn med kreft og at vi skal forske forholdsmessig mye på å forhindre og bekjempe kreft.

Men jeg mener også at når vi skal gi penger og støtte opp om kampanjer som bidrar til at andre gir, så må vi vurdere hvor vi kan gjøre mest nytte for oss. Noe annet kan få stygge konsekvenser.

Ved første øyekast er alt vel og bra. Facebook-tiltaket får mange folk til å gi penger som de ellers ikke ville gitt til et tiltak hvor pengene med ganske stor sikkerhet brukes bedre enn de ville brukt i givernes lommebok.