Gi ungdom stemmerett!

Unge blir frakoblet samfunnet på et tidspunkt da de er mest mobiliserbare og våkne. Det medvirker til lav valgdeltakelse. Dette hevder vi blant annet på bakgrunn av våre tidligere undersøkelser. Vi foreslår senket stemmerettsalder slik at de må orientere seg både lokalt, nasjonalt og utenriks på et tidligere og mer mottagelig trinn i utviklingen. Da får også skole og media en jobb å gjøre med å gi dem tilpasset bakgrunn for egne meninger. Det er et demokratisk problem at så mange unge ikke har anledning til stemme, til å være med på å forme hverdagen der de bor. Å stemme er jo å vise at en bryr seg om lokalsamfunnet sitt. Vi øyner en opplevelse av maktesløshet. Det må bli klarere at det er velgerne som til syvende og sist bestemmer, ikke politikerne, og at de unge er en del av dette samfunnet.

Frakoblingen kan bunne i mistillit til så vel politikere som til partiene.

Hvem setter egentlig dagsorden for valget? Er vi med på å skape mistillit og maktesløshet? Noen partier ville i år ha fokus på miljø, men mediene fokuserte i lang tid på ordføreren i Oslo og hans privatøkonomi.

Er det et reelt sammenfall mellom hva partiene ønsker å fokusere på, hva folk/unge er opptatt av, og hva mediene dekker og fokuserer på? At det største partiet ved lokalvalgene ble hjemmesitterpartiet, er forstemmende.

Vi spurte 1000 elever i ungdomsskolen om reaksjonene deres på krigen i Irak i mars 2003 og la til et nokså håpløst spørsmål på slutten. Vi spurte om det var noe de opplevde at de selv kunne gjøre. Vi visste jo at de visste at de verken kunne finne Saddam Hussein eller hans ettersøkte masseødeleggelsesvåpen. Elevene kastet seg over oppgaven, og i svarene uttrykte de sterk vilje til å gjøre noe. Svarene var rettet mot barn og unge og dreiet seg i sin helhet om konkret hjelp. De kunne gjøre noe for å lette situasjonen for medelever på sin skole. Det gjaldt i første rekke de som ble minnet om ødeleggelse og død de selv hadde opplevd før de flyktet fra sin egen krig, vennestøtte både for at de skulle få noen å snakke med, og for at de skulle bli beskyttet mot uforstandige og rasistiske utspill. Og de ville delta i og støtte innsamlingsaksjoner til nødlidende barn og unge! Vår oppsummering av svarene var kort og godt at de var på jakt etter å finne noe meningsfullt å gjøre i en ellers håpløs situasjon. I stedet for å koble fra, koblet de seg til ved hjelp av egen deltagelse, mentalt og praktisk.

I to andre undersøkelser finner vi tilsvarende signaler. En ungdomsundersøkelse vi gjentok fire ganger på 90-tallet dreiet seg blant annet om hva ungdom i 15-årsalderen gjerne ville ha mer av i avisene og media for øvrig. Politikk, særlig utenrikspolitikk, fikk bunnplassering. Der var de helt frakoblet. Deres negative reaksjoner var så sterke at vi rett og slett måtte hente fram ordet aversjon for å beskrive dem. La oss bemerke at nyheter vanligvis ikke er for barn. De er laget for å opplyse voksne. Men tenker vi nøyere etter innser vi jo hvor avhengige vi voksne er av bakgrunnskunnskap for å koble til vår interesse for den svært fragmenterte nyhetsformidlingen. Vi tolker de unges reaksjoner som et klart varsel om at vi har forsømt oss.

Siste uke i september i år fikk vi 25 elever i 11 års alder til å notere ned hva de tenkte på akkurat nå, fordelt på flere dager. De svarte bl.a. frihet, Burma, ytringsfrihet, mamma, pappa, andre i klassen, fag, friminutt, det som er på tv, idrett de driver med, om sykdom, dyr og læreren. Selv om de ikke forsto hvorfor de måtte gjøre dette, får vi faktisk vite at de er opptatt av det å kunne ytre seg generelt, av det som skjer i Burma i tillegg til det soleklare nære og familiære.

Den andre undersøkelsen vi gjorde internasjonalt dreide seg om 11-12-åringer. Sjetteklassinger i 25 land fikk mars 2003 ukens aviser inn i klasserommet, og de skulle lete etter nyheter som gjaldt barn. De skulle se etter barn som gjorde det kjempebra på et område og barn som var offer for ulykker, overgrep, krig, sult og katastrofer, samt en rekke andre temaområder. Alle klassene sendte sine ukerapporter til oss. Vi kommer ikke til å glemme barnas opprømte meldinger fra avisuken. Studiet av nyhetene hadde vekket deres empati, behovet for å vite mer, og det hadde gjort dem meningsberettigede om mange nye temaer, også utenrikspolitiske! En skrev at «det var en helvetes jobb, men den beste skoleuke jeg noensinne har hatt.» En annen skrev at «det er viktig at vi følger med, fordi det er jo ikke så lenge før vi skal stemme og bestemme.»

Her hadde det med andre ord skjedd en virkelig tilkobling.

Landslaget for Lokalaviser (LLA) gjennomførte nylig flere aktiviserende tiltak gjennom sine medlemmer, og det viser seg at det ble 3.8 prosents økning i valg deltakelsen i LLA- kommunene mot 2.2 prosent økning på landsplan ved høstens valg. Lokalavisene dekket valgkampanjen under mottoet «vi har noe med det!» for å understreke at deltakelse gjør det mulig å gjøre nærmiljøet enda bedre.

Vi må være åpne for alle mulige tiltak for å øke oppslutningen og engasjementet. Og mange ideer har dukket opp; som f. eks å ta ordet borgerplikt på alvor, og gjøre valget ikke bare til en rett, men til en lovpålagt plikt slik det er i Belgia, Hellas og Australia.

En annen idé som er luftet, er å gi anledning til negativ stemmegivning, dvs. å gi en minusstemme til et av partiene.

Elektronisk valg slik det er forsøkt for eksempel i Estland og ved skolevalget i Buskerud nå i høst, bør også vurderes, gjerne både via sms og på nettet.

En fersk undersøkelse fra avisutgiverforeningen i USA fra september i år viser en sammenheng mellom bruk av aviser i undervisningen, lesing hjemme og aktiv deltakelse.

De målte effekten av tre faktorer; bruk av aviser på skolen, til lekser og lesing av avisartikler med spesialinnhold for unge. Hver av faktorene har innvirkning, og med alle tre på plass konkluderer undersøkelsen med et virkelig samfunnsengasjement!

Vi må hente fram det store bildet, nemlig demokratibygging. Det finnes ingen nedre aldersgrense for å starte byggingen av demokratiet. Fra 30 år tilbake kan vi referere forskning som viste at de store førskolebarna hadde biter fra de heteste nyhetene på plass i bevisstheten allerede. Det var faktisk media som satte noe av dagsordenen også for de små barna. En terapeutisk oppgave vil være å hjelpe de minste til å takle nyhetene. Det vil si at vi skal redusere den angst og frykt som et forsidebilde av et jenteansikt med 6 cm høye bokstaver DREPT AV MOR vekkes hos alle dem som har lært å sette bokstavene sammen. Det er likevel inngang til fornuftsbasert veiledning. Det gjorde inntrykk da vi møtte en 2.klasse i mars 2003 og oppdaget at samtlige kjente navnet Hans Blix og visste hva han lette etter. Vi glemmer ikke 7-åringen som så oss rett i øynene og uttalte følgende: «Han leder en FN-gruppe som leter etter masseødeleggelsesvåpen som president Bush tror at Saddam Hussein har gjemt.»

Barna har slått seg på og venter på at vi kobler dem til.