Gi universitetene kvalitetskontrakt

Universitetene er i krise. Spesielt de humanistiske fagene er knuget under vekten av for mange studenter og for små bevilgninger til å opprettholde undervisning og forskning på et forsvarlig nivå. I disse fagmiljøene begynner det å bre seg en oppgitt og desillusjonert stemning.

Dette er den konklusjon vi kan trekke etter høstens debatt om universitetene. Så er da også fakta uomtvistelige. De siste årene har bevilgningene gått ned, publiseringstakten har avtatt og undervisningstilbudet har blitt dårligere ved en rekke fag. Dette er utvilsomt alvorlig, og det er god grunn til å tro at det foreligger en sammenheng.

Men problemet er ikke bare at bevilgningene er skåret ned. På et mer grunnleggende plan har krisen å gjøre med at forholdet mellom staten og universitetet er i ferd med å forandre seg, og at konsekvensene som trekkes av dette ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt. Stikkordene for denne forandringen er liberalisering, internasjonalisering og teknologisk revolusjon. En side ved utviklingen er at nasjonalstaten har begynt å løse opp sitt ansvar for universitetene, i første rekke ved at de stilles overfor kravet om at de selv må sørge for å finansiere framtidig vekst. Dessuten utsettes universitetene for økende konkurranse fra en rekke offentlige som private, norske og trolig i økende grad utenlandske utdanningsinstitusjoner. Konkurransen framskyndes og intensiveres av informasjonsteknologien som gjør det mulig å lage undervisningsopplegg som ikke krever at studentene er fysisk til stede for å studere. Dette stiller universitetene overfor store utfordringer når det gjelder fleksibilitet og tilpasningsdyktighet. De innebærer et press i retning av standardisering som skal gjøre det mulig for studenter å sette sammen sine studier av ulike kurs, og bevege seg innen og mellom land med minst mulig besvær. De betyr også at det enkelte universitet må forsøke å utmerke seg og trekke til seg ressurser ved hjelp av spesielle tilbud som kan framheve dem framfor konkurrentene.

For å håndtere slike situasjoner må universitetene selv ha vilje og evne til den omstillingen som er nødvendig, og de må gis handlingsbetingelser som setter dem i stand til å gjennomføre endringene. Selv om universitetene i et demokratisk land verken kan eller skal ha forhåndsgarantier for budsjettenes størrelse, betyr ikke det at de ikke bør gjøre det klart hvilke kvalitetskrav de stiller og hva som skal til for at de skal fungere som universiteter.

Til nå har politikken vært uklar. Det virker som om politikerne ikke er i stand til å bestemme seg for om universitetene skal være landets fremste institusjoner for forskning og undervisning eller om de skal tjene som en slags politikkens poteter som kan brukes til det meste. De siste tredve årene har norske universiteter tjent en rekke distriktspolitiske, sosialpolitiske og arbeidsmarkedspolitiske, i tillegg til undervisnings- og forskningspolitiske formål. De siste ti-årene er det særlig sysselsettingspolitiske målsettinger som har slått inn i universitetspolitikken, og budsjettene har hatt en tendens til å gå opp og ned i takt med behovet for å skaffe arbeidssøkende ungdom et «sted å være». Denne «trekk- spillpolitikken» har i første rekke rammet de studiene i samfunnsfag og humaniora som ikke har kunnet regulere studieadgangen. Dermed oppstår det et stort gap mellom noen fagdisipliner, som bl.a. gjennom adgangsregulering får anledning til å kontrollere sine rammebetingelser, og andre studier som ikke gjør det. De siste årenes kutt i budsjettene har rammet de fagene hardest som fikk den største veksten i de gode årene, dvs. de åpne studiene. Følgene av dette er at deler av universitetet kan kontrollere sine arbeidsbetingelser og sette kvalitetsstandarder, mens andre bys arbeidsbetingelser som systematisk undergraver ethvert forsøk på å sikre at kvalitetsstandarder opprettholdes.

Uklarheten er ikke av ny dato. Helt siden Det Kongelige Frederiks Universitet ble grunnlagt i 1813, har norske universiteter levd i spenningen mellom det å tilfredsstille statens behov for høyt utdannet arbeidskraft og det å skulle ivareta den kulturelle forpliktelse å opprettholde Norge som en sivilisert kulturnasjon ved å holde vitenskapen i hevd. Ved utgangen av det tyvende århundre er det å vedlikeholde og utvikle vitenskapelig kompetanse ikke lenger bare et spørsmål om en kulturell forpliktelse, men også et spørsmål om økonomisk overlevelse. Denne politiske uklarheten er i ferd med å undergrave den vitenskapelige siden ved universitetenes virksomhet på flere sentrale fagområder.

Stilt overfor dagens utfordringer har ikke universitetene noe annet valg enn å møte de utfordringene som reises på en eller annen måte. Det at universitetene setter i verk formelle tiltak som skal sikre deres framtidige eksistens gjennom internasjonalisering, effektivisering og teknologisk avansertestudietilbud kan være viktig og nødvendig, men det garanterer på ingen måte at de overlever som vitenskapelige institusjoner. Hvis de ikke gjennomføres på en måte som hele tiden tar hensyn til at faglig kvalitet er det overordnete målet, vil de lett kunne ende opp som kostbart skuebrød uten positive faglige virkninger.

Når det kommer til stykket, er det bare universitetene selv som kan sikre at kvalitetshensynet ivaretas. For å gjøre det må de ha kontroll med sine egne handlingsbetingelser. Siden størrelsen på de offentlige bevilgningene avgjøres av politiske myndigheter, er det bare oppgavenes omfang universitetene kan kontrollere. Jeg vil derfor foreslå at universiteter og vitenskapelige høyskoler får denne friheten og at de grunnleggende betingelsene blir like for alle de aktuelle institusjonene. I korthet bør forholdet mellom staten og institusjonene reguleres gjennom kvalitetskontrakter. Dette kan gjøres ved at institusjonene tar utgangspunkt i sin nåværende virksomhet og økonomi og gir begrunnete forslag til hva de kan påta seg av oppgaver og samtidig opprettholde et tilfredsstillende kvalitetsnivå. På dette grunnlaget kan de så forhandle fram kvalitetskontrakter med staten. Om de offentlige budsjettene kuttes, skal institusjonene også ha frihet under ansvar til å redusere eller legge om sin virksomhet slik at kvaliteten opprettholdes.

I dag er det alt bygget inn elementer av kontraktforhold mellom stat og universitet, slik at universitetene på enkelte områder blir belønnet etter innsats. Imidlertid er problemet med dagens «potetlinje» i den høyere utdanningspolitikken at den i mange tilfeller undergraver kvalitetshensynet på en slik måte at institusjonenes selvbevissthet sløves og at ansatte og studenter selv får et uklart og vassent forhold til sitt eget arbeid. Det er bare en måte å sikre den faglige utviklingen på, og det er at kravet til kvalitet ligger til grunn for alt som gjøres. Da kan det kanskje skapes den klarhet som er nødvendig for å arbeide med reformer på en måte som fremmer grunnforskningen og den forskningsbaserte undervisningen som universiteter og vitenskapelige høyskoler har ansvaret for. En klarere prioritering av kvalitet innebærer ikke bare at formelle mål på kvalitet oppfylles i form av gode karakterer og publikasjoner i anerkjente tidsskrifter og lignende. Det betyr også at hele kulturen og hver enkelt ansatts og students selvbevissthet gjennomsyres av at undervisning og forskning av høy faglig kvalitet er universitetenes fremste mål.