Gi Vanunu asyl

ETTER AT den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu for ett år siden ble sluppet ut av det meget strenge fengslet han hadde sittet i gjennom 18 år, har han i praksis vært holdt i et annet fengsel i sitt eget hjem. Det er lagt restriksjoner på hans bevegelsesfrihet og på hvem han får snakke med, og han er nektet utreise fra landet. Dette er uverdig en stat som ynder å framstille seg som det eneste demokratiet i regionen. I en demokratisk rettsstat er det slik at enten er man fengslet, eller man er det ikke. Vanunu ønsker selv å komme til Norge, og har søkt oppholdstillatelse her.

Det har UDI nektet ham, etter instruks fra kommunaldepartementet. Statsrådens begrunnelse for å gi denne instruksen er en pinlig sammenblanding av formalistisk pirk (søknaden er sendt fra Israel, ikke fra Norge) og storpolitiske refleksjoner (det kunne skade Norges rolle i Midtøsten). Ingen av disse argumentene kan sies å ha særlig tyngde. Fra den mest ukritiske Israel-lobbyen i Norge, representert ved Frps Morten Høglund og redaktør Vebjørn Selbekk i Magazinet, får avslaget begeistret tilslutning.

MORTEN HØGLUND gjorde en forholdsvis pinlig figur i en debatt med blant annet Pen-klubbens norske leder i NRK radio, der han avslørte at han visste fint lite om Vanunu-saken, og Vebjørn Selbekk gjentar på lederplass i sin avis sitt gamle mantra om at Vanunu er Norges Arne Treholt.

Å bruke en såpass omstridt dom som Treholt-dommen som parallell, ville vel de fleste være forsiktige med. Det er tross alt snakk om en sak som er til behandling i gjenopptakelseskommisjonen. Verre er det parallellføringen tyder på et stort kunnskapsmessig vakuum hos redaktøren.

Skal Vanunu sammenliknes med noen, må det være den tyske redaktøren Carl von Ossietzky (1889 - 1938). Han var en av de første som advarte mot den opprustningen Tyskland drev, stikk i strid med fredsvilkårene fra 1918. Allerede i Weimar-republikkens tid, før Hitlers maktovertakelse i 1933, ble

Ossietzky dømt for dette, det vil si mens Tyskland fremdeles hadde et demokratisk styre.

Etter Hitlers maktovertakelse i 1933, ble Ossietzky plassert i en konsentrasjonsleir der forholdene var så ille at han fikk tuberkulose. Fra 1936 til sin død var han derfor plassert på et fengselssykehus. I 1936 gjorde Den norske Nobelkomité sitt kanskje modigste vedtak i hele sin historie ved å gi Nobels Fredspris for 1935 til Carl von Ossietzky. Datidens Høglunder og Selbekker skrek selvfølgelig opp, og snakket både om «forræderen» Ossientzky, og bekymring for de norsk/tyske forbindelser. Men i

historiens lys er denne tildelingen blitt stående som en av de virkelig stålende avgjørelser.

PARALELLENE MELLOM Ossientzky og Vanunu er mange og tydelige for enhver

som vil se dem. At Erna Solberg, Morten Høglund og Vebjørn Selbakk ikke er blant disse, er blant livets mindre overraskelser. Enn så lenge er Solbergs beslutning også regjeringens beslutning. Men en regjering bør ikke la det gå prestisje i ukloke beslutninger. Det er ingen skam å snu, det har blant

annet kirkeministeren nylig vist i en annen sak. Det samme bør skje i denne saken. Som medlem av statsministerens parti utfordrer jeg ham til å si at Mordechai Vanunu er velkommen til Norge.