Gibson-evangeliet

Man trenger ikke være fundamentalist for å like Mel Gibsons film. Den er relevant og gripende også for en som ikke tror, ifølge Kjell Stahl

I PÅSKEN GIKK

jeg i Colosseum og så evangeliet etter Mel Gibson: «The passion of the Christ.» Det som drev meg var verken fundamentalistisk trosiver eller de til dels hysteriske anmeldelsene, men nysgjerrighet over at Gibson brukte uttrykket «the Christ» og ikke bare «Christ». Hvorfor denne bestemte artikkelen? Stort sett omtales Jesus som Christ. Men det var selvsagt også interessant at så mange mente Gibson burde laget en helt annen film.

Filmen ble en påtrengende og mektig opplevelse, og i motsetning til hva biskop Stålsett trodde, var det en ekte lydhørhet blant publikum. Om det var bønn også, vet jeg ikke, men mange gråt.

Det er en historie som «alle» kan og som vi kjenner slutten på, enten vi tenker at den slutter på langfredag eller tror at den slutter påskemorgen. Vi kan til og med teksten. Og allikevel gripes vi som om dramaet utspiller seg for første gang. Forklaringen ligger ikke bare i påskemysteriet selv, men også i Gibsons kunstneriske grep.

Evangeliet etter Gibson er helt i tråd med de fortellingene vi alle kan. Men han vil selvsagt lage noe mer enn en dokumentar: Som mange kunstnere før ham, vil Mel Gibson nærme seg mysteriet om «The Christ» som døde for at vi skulle bli fri.

Og dette kan man ikke komme nær, slik jeg forstår Gibson, uten en fysisk forståelse av hva det innebærer når vi i trosbekjennelsen sier «... pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet ...» Dybden av fornedrelsen må oppleves for å forståes.

NÅR KORSET DUNKES

i jorda på Golgata, rotfestes det i historiens der og da. Samtidig må det stå i et kosmisk knutepunkt, ellers får ikke offeret noen mening og det er ikke noe mysterium. Der og da må det være tidens mennesker, jøder og romere og deres forestillinger om politikk og moral, forbrytelse og straff, som dreper ham. Samtidig må Gibson vise et det gjelder for oss og for all tid.

På dette punktet er Gibson blitt angrepet for antisemittisme. Hovedinnvendingen er at han gir for mye skyld til jødene og for lite til romerne og at hendelsesforløpet rundt rettergangen og henrettelsen ikke kan være historisk korrekt.

Å fremstille Pilatus positivt og jødene negativt, er skrevet inn i evangeliene da dette var politisk opportunt. Her starter antisemittismen som deretter har fått utfolde seg innenfor den organiserte kristenhet til vår tid. Å trekke linjen fra Matteus til Auschwitz går an, men jeg tror det skal meget til for å vise at Gibson er en stasjon på veien videre.

Først og fremst fordi den virkeligheten som utfolder seg i filmen, er en del av et kosmisk drama. En androgyn djevel følger med på alt som skjer. Forestillingen viser at de medvirkende tilhører historien i en viss forstand, legenden og diktningen i en annen og det allmenn-menneskelige i en hver forstand.

Det som driver handlingen fra Getsemane til korset er svik og unnfallenhet, fra de sovende apostlene, fra Judas, fra Peter, fra de som hyllet ham palmesøndag, noe som isolerer ham og skaper den ensomhet som åpner for mobbens, tempelvaktenes og soldatenes brutalitet. Og så bekrefter og forsterker fornedrelsen og brutaliteten hverandre. Budskapet er ikke at det finnes noen «andre» skyldige, for eksempel jødene, men bare oss.

DET ER I MØTET

med den uutholdelige fornedrelsen, som Jesus i filmen billedlig omfavner, at Gibson søker å nærme seg mysteriet: Hvordan kan vi tro at den ene kan utfri de mange? Dette er en kunstnerisk ambisjon, på linje med den andre kunstnere, for eksempel i renessansen og i barokken, hadde. Hans billedspråk er barokt, og er blitt kalt mektig og kraftfullt selv av de kritikere som tar sterkest avstand fra fremstillingen.

Slik jeg ser det mener Gibson at fornedrelsen av Jesus må være total - han skal være knust for våre overtredelser i fysisk forstand - alle skal ha spyttet på ham og spottet ham i hans avhumaniserte ynkelighet. Samtidig som han skal bli sett som det han var: et menneske - og i Gibsons verden - Guds sønn.

Et av Gibsons grep for å vise dette, er å gjøre Maria til den som ser igjennom det ødelagte mennesket og medlevende og medlidende holder fast på det enestående. Etter min mening er dette kunstnerisk virksomt, uavhengig av om man er katolikk og fortrolig med en slik Maria-rolle, eller ikke. Dette er til å begripe og bli grepet av.

Men - som så mange har sagt, hvorfor skal vi se på all denne piskingen og plagingen «verden er så uendelig full av jævelskap - at hvis alt dette skal ramme et menneske, er det bokstavelig talt - ikke måte på». (VG 25. mars).

Det er en relevant innvending: Vi overveldes av ondskap, av uskyldiges lidelse og død. Det ligger i folkemordenes store tall - i Holocaust, Kambodia og Rwanda - som tynger vår kollektive historie slik at det nesten ikke er til å bære. Og de daglige bildene av drepte og lemlestede fra Palestina, Irak, Tsjetsjenia, synes til sammen å vise at menneskelivet er null verd. Hvorfor bry seg om en korsfestelse for nesten to tusen år siden?

Ta meg ned./Det er på tide./Trodde jeg jeg kunne lide/ det som millioner led?/ Dachau, Buchenwald og Belsen/hvor var jeg, og hvor var frelsen?/Ta meg ned.», skrev Inger Hagerup etter den andre verdenskrig.

FOR MEL GIBSON

og mange andre troende er spørsmålet antagelig irrelevant. For oss andre, som ikke tror at Gud ble Menneske, kan man spørre hvorfor filmen er relevant. Kanskje fordi budskapet inneholder to mysterier: Det ene som ender - slik filmen gjør - med oppstandelsen, det andre som handler om et enkelt menneske som led og døde, i den ytterste ensomhet. Som i fornedrelsen viser oss nettopp menneskeverdet.

Kanskje er det slik at vi i stedet for å ta ham ned, må henge ham opp igjen for å ha noe å sette opp i mot «all jævelskapen» rundt oss.

Handler Mel Gibsons film om dette? Som historien selv er åpen for fortolkninger - det ser vi av debatten - vil kunsten være mangetydig. Mel Gibson er en katolsk fundamentalist, sies det. Filmen hans er forkynnelse - også. For uansett hvordan vi ser den, er det en som lider, det er umenneskeligheten som får overtaket, og det var vi som slapp den løs. For noen ligger håpet i oppstandelsen. For andre ligger utfordringen å tro på det enkelte menneskes verdi mot alle odds.

Vi kan søke forsvar i rettstatens prinsipper, i overnasjonale organers makt og myndighet eller internasjonal solidaritet. Men disse institusjonene sviktet ofrene i Rwanda, Srebrenicia og Auschwitz. Det handler om ikke å la en eneste en bli hundset, isolert og fordømt. Med sitt vanvittig kraftige billedspråk er det på dette punktet Gibson ikke vil gi oss fred.

HVORFOR

«the Christ»? Jeg ser to muligheter: Enten er det for å vise at det er mange Kristus-forestillinger, og dette er den rette. Eller for enda tydeligere å peke på den ene, dette mennesket.