DA er det kanskje på tide å stoppe opp og tenke over hva som er vitsen med diktning. Diktning kan gjøre ting som selvbiografier, nøkkelromaner og memoarer ikke kan. Når forfattere konstruerer romanfigurer, hendelser og omgivelser, kan fiksjonen få et eget liv som smitter over i leserens verden på uforutsette måter. Å prøve å fange den inn i en empirisk virkelighet blir en reduksjon. Vår tids bølge av litterære selfies, der forfatterfjes overdøver litteraturen med intimitetstyranniserende, dramatisk lyssatt tilstedeværelse, er et enerverende villspor.

I nøkkelromanen blir spørsmålet om nærhet til «virkeligheten» støy for leseren. Vi blir sittende og lure på hva forfatteren sier for å være dristig, hva som er utelatt av bluferdighetshensyn eller skam, hvem som ikke fikk være med av frykt for søksmål, hvem som faktisk er gutten med liten tissemann. Lesningen vikles inn i hensyn som klusser til diktverket. Diktekunsten taper i flommen av språklige selfier.

Forfattere som fjes og bokbadeengler tar stadig mer plass. Ett av disse fjesene, K.O. Knausgård, blir til tider sammenliknet med ikke-fjeset Elena Ferrante, den anonyme forfatteren av Napoli-kvartetten. Kanskje fordi begge dyrkes av norgesvenn James Woods, eller kanskje fordi begge har utgitt et flerbindsverk på over 2000 sider.