DIKT OG DATT: Her danser Svenska Akademiens sekretær Horace Engdahl med fruen, litteraturviteren Ebba Witt-Brattström, på Nobelfest i Stockholm. Nå er forholdet blitt en annen dans. Foto: Expressen / NTB Scanpix
DIKT OG DATT: Her danser Svenska Akademiens sekretær Horace Engdahl med fruen, litteraturviteren Ebba Witt-Brattström, på Nobelfest i Stockholm. Nå er forholdet blitt en annen dans. Foto: Expressen / NTB ScanpixVis mer

Giddalause selfier

Ebba Witt-Brattström og Horace Engdahl bretter sine selfies ut i svensk offentlighet, og Thomas Espedal får romansvar på sin kjærlighetslengsel av selveste hovedpersonen.

Kommentar

DA er det kanskje på tide å stoppe opp og tenke over hva som er vitsen med diktning. Diktning kan gjøre ting som selvbiografier, nøkkelromaner og memoarer ikke kan. Når forfattere konstruerer romanfigurer, hendelser og omgivelser, kan fiksjonen få et eget liv som smitter over i leserens verden på uforutsette måter. Å prøve å fange den inn i en empirisk virkelighet blir en reduksjon. Vår tids bølge av litterære selfies, der forfatterfjes overdøver litteraturen med intimitetstyranniserende, dramatisk lyssatt tilstedeværelse, er et enerverende villspor.

I nøkkelromanen blir spørsmålet om nærhet til «virkeligheten» støy for leseren. Vi blir sittende og lure på hva forfatteren sier for å være dristig, hva som er utelatt av bluferdighetshensyn eller skam, hvem som ikke fikk være med av frykt for søksmål, hvem som faktisk er gutten med liten tissemann. Lesningen vikles inn i hensyn som klusser til diktverket. Diktekunsten taper i flommen av språklige selfier.

Forfattere som fjes og bokbadeengler tar stadig mer plass. Ett av disse fjesene, K.O. Knausgård, blir til tider sammenliknet med ikke-fjeset Elena Ferrante, den anonyme forfatteren av Napoli-kvartetten. Kanskje fordi begge dyrkes av norgesvenn James Woods, eller kanskje fordi begge har utgitt et flerbindsverk på over 2000 sider.

Men forskjellen er vesentlig. Elena Ferrante har gjennom hele sitt forfatterskap insistert på ikke å være til stede i offentligheten som ansikt, som kropp, som menneske. I intervjuer forklarer hun at hun ikke vil være et forstyrrende filter mellom boka og leseren. Når hun blir spurt om romanene er selvbiografiske, insisterer hun på at nei, de er diktning. Hun skriver romaner. Når en bok er ferdig fra trykkeriet, tilhører den ikke lenger henne. Da er den blitt en del av allmenningen.

Alle figurene er født i hennes tanker, alle har selvfølgelig preg av hennes opplevelser, men de er utkrystallisert til noe allment, noe som er bortenfor den enkelte. Ikke bare er romanpersonene Lenù og Lina tilgjengelig for leseren som noen de slipper å møte på gata. I Ferrantes tilfelle har også forfatteren trådt diskret tilbake for ikke å forkludre det litterære mirakelet som ligger i en vellykket fiksjon.

Er det giddalaushet som gjør at så mange forfattere ikke tar seg bryet med å dikte lenger? Uansett hvor innsauset de litterære selfiene er i personlig skam, får de alltid et element av vammel selvforherligelse. De er klistret til forfatterne sine, marsjerer inn og tar seg plass hos leserne med påtrengende, intimitetstyrannisk arroganse. Nei, fei fjesene ut!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook