Gift uten samtykke

Den kjente franske sosialantropolog Claude Lévi-Strauss har hevdet at incestforbudet som ekteskapets utgangspunkt var menneskets første inngrep i naturen og markerer således overgangen fra naturtilstand til den første spire av kultur. Ekteskapet med dets ordning av forholdet mellom kvinne og mann og deres felles barn og familier, har altså fulgt menneskene siden sivilisasjonens morgen. I juni 2008 vedtok Stortinget «end of history» for dette ekteskapet i Norge. Da den siste nyttårsklokke tonet ut, gikk det ut av tida; for alle, også for dem som var gift. Inn kom en ny ekteskapsinstitusjon befolket av homofile og heterofile par, «innstiftet» av de rød-grønne, og i Stortinget støttet av Venstre og de homofile i Høyre. De eneste som sto imot var KrF og FrP; og så beskylder man FrP for å være populistisk.

Man kunne ha ventet at før man foretok en så fundamental endring av ekteskapet som universell ordning tenkte man seg om. Men her bestemte man seg først, og så forsøkte man å tenke; finne en holdbar begrunnelse for påstanden om at ekteskapet diskriminerte homofile. Man lyktes ikke. Det dreide seg her om familielovgivning. Men tilhengerne unngikk behendig rettslige overveielser. De nøyde seg hovedsakelig med et forvrengt Paulus-sitat og å karakterisere motstanderne som «kristenfundamentalister». Det ville være politisk ukorrekt å nevne at også muslimer er imot. Heller ikke lovgiverne i Odelsting og Lagting brydde seg om rettslige spørsmål. Denne ensidigheten har ført til at man vet hva lovendringene innebærer for de få tusen homofile. Men den rettslige situasjonen for de over 1, 6 millioner som allerede er gift, har få brydd seg om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er disse «gammelgiftes» rettsstilling jeg her vil ta opp, under spørsmålet: Er de i forhold til det nye ekteskapet rettslig bundet av sitt tidligere ekteskapsløfte? – Alle synes å ha tatt dette for gitt. Som utgangsposisjon for det følgende må dette slås fast: Ekteskapet er en sosial og rettslig institusjon, en ordning som er fastlagt med rammer og innhold av statens lovgivning. Denne ordningen er der, og man går inn i den ved å gifte seg. Alle som er gift blir delaktig i hele pakken av reguleringer, også de man ikke liker eller som er uaktuelle. Slik er det for alle med fast bosted (domisil) i Norge, uavhengig av statsborgerskap, religion og hvor i verden man giftet seg.

Ekteskapet har vært en folkeskikk. Mange som giftet seg gjorde det for å gå inn i en kulturtradisjon som ga dem plass i en historisk og internasjonalt anerkjent sammenheng, og som ga dem identitet. Det nye ekteskapet bygger imidlertid ikke som det gamle på kultur, tradisjon og religion, men på poster i AP’S, SVs og Venstres partiprogrammer. Det er ikke som det gamle ekteskapet bærer av en verdi i seg selv, det er i Norge nå omgjort til et politisk virkemiddel i disse partiers homopolitikk. For mange er ekteskapet hellig, for katolikker et sakrament. For flertallet av disse er homofilt samliv religiøst ufordragelig. Med det nye ekteskapet må de oppgi forestillingen om at ekteskapet er hellig. Det hjelper ikke at man nekter å vie homofile; ekteskapsinstitusjonen omfatter dem likevel. Og vier man bare heterofile, bringer man dem inn i en institusjon man selv religiøst tar avstand fra. Det er ikke særlig pent gjort.

Homofile par kan ikke få barn sammen. For å bøte på denne Skaperens diskriminering av de homofile, gikk stortingsflertallet inn i den åttende skapelsesdag. Med sære analogier, illusjoner og fiksjoner la Stortinget til rette for at lesbiske par kan produsere barn, riktignok faderløse, men med to mødre: Ved å samtykke i inseminasjonen blir morens ektefelle/samboer medmor til barnet som om det var hennes eget. – At lesbiske biter på en slik illusjon står for meg som selvbedrag ført ut i det virtuose. Dette er det mest brutale ved den ordning lovgiver her har instituert: At det med statens medvirkning kan avles faderløse barn. I debatten ble det gjentatt at homofile var gode omsorgspersoner. Men kan kos og klem erstatte halve barnets slekt; faren og hans slekt i bredde og i generasjoner. Gjennomtekningsnivået kan illustreres med en uttalelse av Venstres nestleder: Hun mente å stå i tradisjonen fra Johan Castberg. Men Castberg sørget for at uekte barn fikk arverett etter faren og farens familie, Skei Grande bidro til at barn blir faderløse, uten arv etter noen far. Hun bør gis et kurs om Johan Castberg.

I mange av livets forhold har man ikke noe bedre å holde seg til enn at på seg selv kjenner man andre. Og er det virkelig slik at hver enkelt av stortingsflertallet mener at det er likegyldig for dem om de kjenner sin far og hans slekt? I så fall er de ikke representative for sine velgere. Som nevnt er det gamle ekteskapet mellom kvinne og mann avskaffet, både for dem som giftet seg inn i det og for dem som måtte ønske å gifte seg inn i det. Den nye familielovgivningen har derfor tilbakevirkende kraft; den streker ut etablerte rettsforhold. Således skulle lovgivningen rammes av Grunnlovens § 97, i hvert fall begrunnelsen bak § 97. Men å bygge på Grunnloven er oftest utjenlig. Det finnes imidlertid et annet rettslig grunnlag som dette saksforholdet kan prøves opp mot: Ektefellenes samtykke til ekteskap.

Mange ville ikke ha giftet seg hvis de visste at ekteskapet ville bli klippet løs fra historien, tradisjonen og kulturen her til lands å bli et politisk verktøy for visse partiers homopolitikk. Hadde de visst at ekteskapet ville bli endret til det religiøst uakseptable og stille de religiøse i forlegenhet, ville de heller ikke ha giftet seg. Og viktigst, hadde de visst at det til ekteskapet skulle bli knyttet endringer i barneloven og bioteknologiloven, endringer som legitimeres av det nye ekteskapet, og som etablerer en inhuman ordning med avl av faderløse barn, hadde det for svært mange vært helt utelukket å samtykke i ekteskap.

Ordningen ligger i beste fall helt på grensen til traktatbrudd i forhold til FNs barnekonvensjon. Hertil kommer at de aller fleste stater anerkjenner ikke det nye norske ekteskapet. Den absolutte grunnbetingelse for å stifte ekteskap er partenes frivillig avgitte samtykke og at de vet hva de samtykker i. Med dette utgangspunkt er det ubestridelig – ut fra det jeg har nevnt – at det samtykket mange i sin tid avga til ekteskap ikke kan strekkes til også å dekke nyordningen.

At Regjeringen har vært oppmerksom på samtykkeforutsetningen vises ved at partnere må avgi erklæring om at de ønsker at deres partnerskap skal gå over til ekteskap. De som ikke vil, beholder partnerskapet. En slik valgrett er ikke gitt til de vel 1,6 millioner som var gift da loven trådte i kraft. Man har her avskaffet en påstått diskriminering av homofile ved å utsette de «gammelgifte» for diskriminering. De homofiles samtykke respekteres, men at de giftes samtykke også har grenser ignoreres; deres samtykke trekkes ut over hva de mente da de avga det. Konsekvens: Mange gifte mener at det rød-grønne ekteskapet ikke gjelder for dem. Men slik kan vi ikke ha det. Det minste som kan ventes av en lovgiver er at det gis lover som gjør det mulig å vite om man er gift eller ikke. Problemet kan imidlertid løses enkelt: Den nye § 95 siste ledd i ekteskapsloven som gir partnere rett til å velge ekteskap eller beholde sin status, utvides til å gjelde også dem som var gift da loven trådte i kraft. En slik valgrett ble gitt i l927 da man endret formuesordningen mellom ektefeller; de som ikke godtok endringen beholdt sitt game ekteskap. – Et slikt vern – inntil videre – av det gamle ekteskapet ville være et viktig bidrag til Kulturminneåret 2009. Eller, foretrekker staten at tusenvis reiser sak med påstand om at deres ekteskap nå er ugyldig på grunn av manglende samtykke?