Giftesykt

Farlig nær kvalmende.

FILM: Rett skal være rett. Det er faktisk noen ting som er fint med «27 Dresses», ukas andre romantiske komedie. Den er en fin påminnelse om at livet kunne vært verre, man kunne vært giftesyk, amerikansk «gammel» jomfru på 32. Og den får mange andre romantiske komedier til å framstå som mye bedre enn de faktisk er. Det er jo fint, i hvert fall for dem som lager disse andre romantiske komediene (Se anmeldelse av «Helt sikkert, kanskje»).

Evig brudepike

Kathrine Heil, kjent som den søte/tøffe Izzie fra «Grey’s Anatomy», gir liv til Jane, personifiseringen av den evige brudepike. Hun som har viet sitt liv til å hjelpe medsøstre mot alteret, og som livnærer seg av lyserøde drømmer om en å en dag få lov å iføre seg hvit kjole sjøl. James Marsden, sist sett i «Eventyr i New York», er en kynisk journalist som lever av å skrive svulstige artikler om inngåtte ekteskap. De to møtes, ild og vann, liksom, og gjett hva? Å si at søt musikk oppstår ville være feil, for her er det knapt en eneste ren tone å finne.

Prada

Det reklameres med at manusforfatteren er den samme som skrev «The Devil Wears Prada». Når sant skal sies var det også en ganske platt og banal film som Meryl Streep, med sitt glimrende spill, gjorde severdig. Her er ingen Streep, men det betviles at hun kunne gjort så mye her. Det finnes en grense for hva godt skuespill alene kan redde. Både Heigl og Marsden er sjarmerende og dyktige skuespillere, men deres talent er bortkastet. I deler av filmen ser det ut som de skjønner det sjøl, rett som det er får det et sånt «hva pokker gjør jeg egentlig i denne filmen»-uttrykk.

Null rette

«27 Dresses» er skjærende falsk fra begynnelse til slutt, og de enorme mengdene av kunstig søtstoff gjør dette til en filmopplevelse farlig nær kvalmende. Statistisk er det vanskelig å få null rette i tipping. Det skal godt gjøre å bomme på praktisk talt alle punkter. Men det går an. Åpenbart.