Gigant i mørkets hjerte

En amerikansk barbar for vår tid.

BOK: William Vollmann er en mann av mange ord. Ord som rafser, sliter og sprenger. Ord som vil prege den som leser.

Vollmanns første bok på norsk er endelig her, for øvrig nok en finfin utgivelse fra Damm, som for tida tar tempen på amerikansk litteratur presist som et tarmtermometer.

Undergangen

«13 fortellinger & 13 gravskrifter» er en samling fortellinger og deliberasjoner, et drøyt snes skriftstykker om desperate eksistenser som har tråkka utfor stupet og henger som Bippe Stankelbein i lufta i et fånyttes forsøk på å neglisjere tyngdekraften og utsette undergangen.

Handlingen strekker seg over hele lokasjonsbarometeret fra Bangkok til Las Vegas med mellomstopp i Vietnam, Alaska, Hawaii og Mexico, og skillet mellom diktning og virkelighet, eller reportasje om man vil, er som så ofte hos Vollmann, opphevet.

Elefantballett

«13 fortellinger & 13 gravskrifter» kan kanskje best beskrives som en belletristikk trøkk seksten levert med en ballettdansers tåspissfølelse og en elefants uanfektede kraft. Vollmanns ensemble er et marginalenes pulpitur; her konfronteres vi med prostituerte, snauskaller, junkier, halliker, våpengærninger og andre utsatte eller aparte individer som oppfatter skråplanet som vannrett og lever i håpet om at neste reise, neste eksess endelig vil lede til visdommens palass.

Vollmann disker opp med nærgående skildringer av den menneskelige tilværelse på sitt mest flyktige og hans stemme bærer i seg både Scott Fitzgerald og Horace McCoy, ja, han rapper sågar litt fra vonde, gamle Poe. Han skriver med en grenseløs dynamikk, i et øyeblikk stor som universet i neste liten som den minste partikkel, og han får oss til å forstå hvordan dette kunne vært fortellinger om kompisen din, mora di, broren din, deg.

Flott utstyr

Vollmanns empati er en navlestreng til mørkets hjerte og teksten går dypt, en tjukk perkusivitet pulserer i bunn mens overflaten flyter over av mørk elektrisitet. Ondskap er blitt en gimmick i litteraturen, men det Vollmann gjør, er langt fra intetsigende og bedøvende. Hans bilder og setninger lærer oss noe, tvinger oss til å ta stilling til våre egne moralske fordommer og om jeg skal forsøke å definere Vollmanns litterære prosjekt, vil jeg si:

De døde er hinsides døden, døden er hva de levende bærer med seg.

Les denne boka, den føkker seriøst med hue ditt.

Boka er iført strøkent utstyr som hilser på så vel Palimpsestserien fra Pax som et flertall utgivelser fra et visst litteratur & piratimperium i San Francisco. Den er eminent oversatt av Geir Uthaug med überfølelse i fingerspissene.

Selv Vollmanns utradisjonelle bruk av mellomrom er fulgt opp til punkt og prikke.