Ginger Snaps

Vår urgamle fryktens venn, varulven, herjer rundt med to morbid anlagte søstre i en skrekkfilm over gjennomsnittet.

Bare publikum i våre tre største byer får se «Ginger Snaps». Filmen er først ut i en serie som skal vises ved midnatt i helgene for de spesielt skrekk-interesserte - hovedsakelig yngre kinogjengere - og er dessuten et fellesskandinavisk prosjekt med innbyrdes bytting av totalt fire filmer.

Søstrene Ginger (Katherine Isabelle) og Brigitte (Emily Perkins) sleper seg her langs gråtriste gater og i ditto skolemiljø - desiderte einstøinger. Som skoleoppgave leverer de blodig aparte fotografier av seg selv til en sjokkert lærer, nattetid reker de rundt og kommer stadig over groteske hundelik. De virkelige uhyrlighetene tar til samtidig med 16-årige Gingers første menstruasjon ved fullmåne - et vilt, hårete udyr angriper. Ganske snart biter tenåringen fra seg, mens strie hår vokser på kroppen hennes, neglene vokser, føttene får klør, lange hjørnetenner glimter i munnen. Hun må reddes av forsagte Brigitte, som inngår en allianse med stedets godhjertede hasjdyrker og urteekspert.

Det glitrer i lange kniver, blodet flyter, det putrer av mystiske urteekstrakter i John Fawcetts gjennomførte gyser av det ikke altfor grusomme slaget. Han skremmer med et absurd og sært glimt i øyet, regissørens overkarikerte tegninger av middelklassemiljøer og -personer kan minne om en David Lynch i «Twin Peaks»-form - rett nok en Lynch på speed, kanskje.

Varulven er en gjenganger i skremselsindustrien og et redselsfenomen fra tidenes morgen. Guden Zeus i det gamle Hellas omskapte Lykeon til en varulv, derav ordet lykantropi - varulvbesettelse.

Selvsagt er det ingen tilfeldighet at Fawcett lar alt tette seg til ved midnatt, varulvens tidspunkt. Eller ved fullmåne, da folk som kjent ble gale og muligens ennå blir det. Kanskje er det ikke engang en tilfeldighet at jentenes mor (Mimi Rogers) er noe merkelig. Før het det seg at man kunne bli varulv hvis mor hadde tydd til trollknep.

I mørke, jagende bilder gasser Fawcett seg i underliggende pubertetsangst og omsider et udyr han burde dempet betraktelig. Dets utforming er parodisk, men han holder en helhetlig grotesk stil gjennom denne lange tenners natt.