STILLESTÅENDE: Sophie Elises dokumentarroman «Elsk meg» handler om ugjengjeldt kjærlighet. Foto: Truls M. Qvale
STILLESTÅENDE: Sophie Elises dokumentarroman «Elsk meg» handler om ugjengjeldt kjærlighet. Foto: Truls M. QvaleVis mer

Anmeldelse: Sophie Elise - «Elsk meg»

Gir bud om en utleverende og kinky kjærlighetshistorie. Det er det ikke.

Sophie Elise er både skarp, velformulert og humoristisk, men som kjærlighetsfortelling blir dette vel skralt.

Elsk meg

Sophie Elise Isachsen

3 1 6
«En stillestående fortelling»
Se alle anmeldelser

«I går hatet jeg ham og skulle aldri snakke med ham igjen. Og nå ligger jeg altså her i senga hans, som er full av blod fordi jeg fikk mensen før vi lå sammen; han kvalte meg så hardt at jeg nesten ikke fikk puste og jeg tenkte faen, nå dør jeg kanskje, men i så fall dør jeg lykkelig.»

Dette er åpningen på Sophie Elises fortelling «Elsk meg». Sitatet gir bud om en utleverende og kinky kjærlighetshistorie. Det er det ikke. Heller en stillestående fortelling om et mildt sagt velkjent tema, ugjengjeldt kjærlighet.

Aldersforskjell

Jeg-personen er en tjueen år gammel blogger som forelsker seg i en tjue år eldre mann. Allerede fra først møte forstår vi at dette ikke går bra. Uavlatelig sjekking på mobil, uendelige påbegynte SMS-er hun ikke tør sende, meldingen fra ham som gjør at hun hiver seg i en drosje og iler bort til ham.

Jeg-personen svikter både familie og venner, gjør alt for og tekkes ham, og mister all selvtillit. Men den navnløse og nokså anonyme drømmemannen er ikke, som en skulle tro, noen drittsekk. Snarere en ganske sympatisk fyr, flott og omsorgsfull, men altså ikke interessert nok.

Befriende svart humor

Som fortelling er boka svak. Nærmest fra første møte begynner jeg-personen å reflektere over skjevheten i forholdet, og sånn sett står alt på stedet hvil. Det er lite handling, og desto flere gjentakelser om ensomme kvelder med manisk mobilsjekking, sjalusien mot eksen hans, den dype fortvilelsen når han ikke lar høre fra seg. Budskapet, som nærmest hamres inn, er at ulykkelig forelskelse gjør at du mister deg selv og troen på at du er noe.

Denne boka er likevel langt mer moden enn «Forbilde» (2016). Jeg-personen framstår skarp, humoristisk og fandenivoldsk, og med en svart selvironi som er befriende. Som da hun treffer ham første gang:

«Siden ansiktet hans avslørte svært lite tok jeg meg i å lure på om han hadde like mye Botox som meg, eller kanskje mer, for til og med jeg klarer å smile.»

Eller da hun forgjeves prøver å konversere denne kultiverte mannen som vet så mye mer enn henne. «Så, du liker å lese bøker?» spurte jeg. Jeg kunne like gjerne spurt om jorda er rund, vi satt i en stue med en svær bokhylle.»

Til slutt: Sophie Elise sier selv at en av årsakene til at hun skrev «Elsk meg», var at hun selv følte det ikke fantes god nok lektyre om emnet da hun slet etter et brudd. Om Sophie Elise har det minste likhetstrekk med jeg-personen i boka, som knapt har lest ei bok, burde hun kanskje lese seg litt opp. Det finnes vel ikke et tema i litteraturen som er så gjennomdokumentert som nettopp ugjengjeldt kjærlighet.