OPPOSISJON: Greenpeace-aktivister demonstrerer mot TiSA 20. september 2016. Foto: Laurent Gillieron / Ap / NTB Scanpix.
OPPOSISJON: Greenpeace-aktivister demonstrerer mot TiSA 20. september 2016. Foto: Laurent Gillieron / Ap / NTB Scanpix.Vis mer

Debatt: TiSA

Gir fra oss retten til å regulere velferdstjenestene våre

Forhandlingene om handelsavtalen kjennetegnes av hemmeligstemplede dokumenter. 

Meninger
Ebba Boye. Foto: Privat. Vis mer

Denne uka er det duket for nye forhandlingsrunder om TiSA (Trade in Services Agreement), en handelsavtale som skal regulere alt fra jordmortjenester til mobiltelefoni. Norge er en av pådriverne for avtalen og gjennom «vennegruppen» som kaller seg selv «Really Good Friends of Services» kjemper regjeringen for Statoil og Telenor sine internasjonale interesser. I bytte gir vi fra oss retten til å regulere velferdstjenestene våre som vi vil.

Ifølge World Medical Association «er det hele helsesystemet, og verdiene som helsetjenestene er basert på, som solidaritet, likhet og rettferdighet, som er under angrep» dersom avtaler som TTIP, CETA og TiSA signeres og vedtas. TiSA er en avtale om tjenestehandel som Norge forhandler fram med 50 andre land. Målet er å bli enige om en avtale i løpet av året.

Ifølge Australia, en av pådriverne for avtalen, skal avtalen «sette en standard og forbedre handelsregelverket slik at fordelene for næringslivet ikke blir undergravd av unødvendig belastende reguleringshindringer».

Lekkasjene fra forhandlingsdokumentene viser at det ikke handler om en tradisjonell avregulering, men heller omregulering. Alle reguleringer som forskjellsbehandler nasjonale og utenlandske aktører forbys, slik at selskapene får et sett av rettigheter for sin virksomhet. Målet er at de skal tørre å investere i nye land, uten «politisk risiko». Problemet er at mange av disse rettighetene går på bekostning av folkevalgtes handlingsrom til å sikre felles velferdstjenester.

Utenriksminister Børge Brende hevder at avtalen ikke er noen trussel mot offentlige tjenester:–«Vi både vil og kan opprettholde det politiske handlingsrom der det er nødvendig og ønskelig».

I det norske tilbudet har regjeringen bedt om unntak for sykehus, eldrehjem, en rekke helsetjenester, barnehager og skole. Det er bra. Samtidig ber regjeringen aktivt om at blant annet jordmortjenester, tannhelsetjenester, fastlegetjenester og en rekke andre helsetjenester underlegges TiSA-avtalen. Det betyr at Norge må sikre markedsadgang og full likebehandling av norske og utenlandske aktører innenfor disse sektorene. Disse rettighetene kan ikke reverseres i framtida.

Regjeringen har altså inkludert en rekke velferdstjenester, men sier de har bedt om unntak for «offentlige tjenester». Da skaper det problemer at helse- og omsorgstjenestene våre ikke er hundre prosent offentlige. Den norske velferdsstaten har alltid hatt et stort innslag av ideelle aktører som bidrar med alt fra livredning, barnehager, eldreomsorg, mor-og-barn-klinikker og så videre. De siste åra har vi også hatt en vekst i kommersielle helse- og omsorgskonsern.

Målet med TiSA-avtalen er å sikre like konkurransevilkår mellom internasjonale og nasjonale aktører. Hva slags konsekvenser dette vil få for offentlig finansierte helsetjenester er usikkert, og EU-parlamentet, fagforeninger og forbrukerorganisasjoner er blant aktørene som er svært bekymret for folkevalgtes framtidige handlingsrom i møte med en handelsavtale som har som mål å låse land til eksisterende liberaliseringsnivå.

TiSA-avtalen kan ikke tvinge Norge til å privatisere helsetjenester. Men dersom skattekutt fører til dårligere kvalitet på den offentlige velferden, og flere innbyggere med høy inntekt velger private løsninger eller tegner private helseforsikringer, så vil TiSA-avtalen i aller høyeste grad påvirke norske myndigheters mulighet til å regulere private helsekonsern. I den grad det allerede finnes private aktører inne på det norske markedet, så må internasjonale helsekonsern få nøyaktig de samme vilkårene som andre aktører på det norske markedet.

Målet er å sikre mest mulig forutsigbarhet for selskaper. Konsekvensen er at framtidige folkevalgte fratas muligheten til å regulere selskaper hardere i framtida.

For å sitere professor Markus Krajewski som har forsket på handelsavtaler og offentlige tjenester, så bør myndigheter utforme handelsavtaler på samme måte som du bygger et sandslott. Det holder ikke at det står trygt i dag, det må også tåle tidevannet.

Det er ikke et utenkelig scenario at tyrkiske tannlegefirmaer og amerikanske jordmorklinikker blomstrer opp i norske bygder når kommunekassene minsker og det offentlige tilbudet går på sparebluss. Slike konsern blir ofte solgt til nye investeringsselskap, og etter hvert som profittkravene øker kan aktører bli presset til å redusere kvaliteten. Dersom norske politikere på et tidspunkt ønsker å innføre strengere reguleringer eller innføre profittforbud, så er det viktig at den muligheten ikke begrenses av at en tidligere regjering har forpliktet sektoren under en internasjonal handelsavtale. Dette er ikke et fjernt scenario, dette var for eksempel realiteten for Slovakia som ønsket å begrense profitten for helseforsikringsselskapene i landet.

Også i debatten før EØS-avtalen skulle signeres ble det gitt mange lovnader som seinere har vist seg å være grunnløse. I Stortingsproposisjonen fra 1992 sto det at « ... de fleste offentlige tjenester faller utenom Avtalen». Men offentlige tjenester som renovasjon, samferdsel og helse har i ettertid vist seg å bli berørt av EØS-avtalens konkurranseregler.

Forhandlingene kjennetegnes av hemmeligstemplede dokumenter og norske interesseorganisasjoner har gjentatte ganger blitt nektet innsyn i de interne prosessene i departementene i forkant av forhandlingene. Men en rekke lekkasjer fra Wikileaks (de siste fra 15. september) viser en avtale som blir utformet på internasjonale selskaper sine premisser. Regjeringen må bestemme seg for om det skal være helsepolitiske eller handelspolitiske hensyn som skal ligge til grunn for reguleringen av de felles velferdstjenestene våre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook