NOSTALGISKE GLEDER: «Guys and Dolls» er velsunget og underholdende i sin beskrivelse av to kjærestepars vei til alteret. Her er Hilde Louise Asbjørnsen og Hans Marius Hoff Mittet som Miss Adelaide og hennes forlovede gjennom 14 år, Nathan Detroit. Foto: L-P Lorentz, Oslo Nye Teater
NOSTALGISKE GLEDER: «Guys and Dolls» er velsunget og underholdende i sin beskrivelse av to kjærestepars vei til alteret. Her er Hilde Louise Asbjørnsen og Hans Marius Hoff Mittet som Miss Adelaide og hennes forlovede gjennom 14 år, Nathan Detroit. Foto: L-P Lorentz, Oslo Nye TeaterVis mer

Gir god gevinst

«Guys and Dolls» er en vinnende musikalkomedie, rik på gjennomtenkte detaljer.

MUSIKAL: Det er åpenbart hva det satses på: Å glede og å underholde.

I dette får «Guys and Dolls» full pott.

Musikalen blander gangsterfilm og romantisk komedie i en nostalgisk dagdrøm der øyeblikket har langt mer å si enn fjorten år før og framtida etter.

Konfliktene er enkle og erklærte. Personene er humoristisk tegnede skisser med uttalte motivasjoner og kvikke replikker.

To kjærestepar Hilde Louise Asbjørnsens giftesyke Miss Adelaide har et nært slektskap til roller hun har spilt før, som Belle Poitrine i «Little Me» og Ulla i «The Producers»; søte og naive Marilyn Monroe-kopier med myke talestemmer og større overbevisning enn tankekapasitet.

Andrea Bræin Hovigs Sarah Brown gjennomgår mer av en utvikling, som den bestemte frelsesarmésersjanten som gradvis avdekker at hun også er en lengtende romantiker, mens Kåre Conradi og Hans Marius Hoff Mittet framstiller én spiller med pokerfjes og én spiller uten.

Førstnevntes mesterspiller Sky er vist fast i blikket, stø i stemmen og uforstyrrelig i kroppsspråket.

Sistnevnte bruker virrende mimikk og kroppsspråk i beskrivelsen av en mer ustadig mann det er lett å manipulere.

Det er lagt mer dynamikk i forholdet mellom Conradis og Hovigs rollefigurer enn mellom de andres to.

Morten Røhrt, Bentine Holm og Eli Anne Linnestad styrker komikken i små, men særegne roller som Frelsesarmé-offiserer med ulike sinnelag.

Tid og miljø Scenografien av Ola Bråten er begrenset til få elementer. Viktigst er strektegninger i neon, en musikerplattform som også brukes som inngangs- og utgangsportal, og en underjordisk overraskelse som skal få forbli en overraskelse for leserne av denne teksten.

Trude Berghs kostymedesign har ofte innlagt komiske elementer, særlig overdådig i den Chita Rivera-inspirerte Cuba-scenen, og Svein Sturla Hungnes' oversettelse lar oss ikke glemme at vi befinner oss i den amerikanske storbyen.

Skikkelsene sier ikke «gård» om de kan si «farm» eller «spiller» om de kan si «gambler». De engelsknære formuleringene er blandet med nostalgisk retroslang som «gryn», «spenn», «kjei» og «daler», også en påminnelse om tid og sted.

Som så ofte har vært tilfellet i samarbeidet Hungnes-Aamodt skjer mye typetegning og nyanserende situasjonsbeskrivelse gjennom Marianne Skovli Aamodts kroppsspråk-kommuniserende koreografi.

UMAKE PAR: Andrea Bræin Hovig spiller Sarah Brown, sersjant i Frelsesarmeen, som forelsker seg i storspilleren Sky Masterson. Han spilles av Kåre Conradi. Foto: L-P Lorentz, Oslo Nye Teater
UMAKE PAR: Andrea Bræin Hovig spiller Sarah Brown, sersjant i Frelsesarmeen, som forelsker seg i storspilleren Sky Masterson. Han spilles av Kåre Conradi. Foto: L-P Lorentz, Oslo Nye Teater Vis mer

Kjønnsrollene, også med et visst retropreg, er gjenstand for mye fleip både verbalt og fysisk.

Rett som det er blir kvinnekropper brukt som dekorasjoner, enten dansende eller poserende med pin-up-plakatenes blanding av sensualitet og uskyld.

Velsunget Viktigst er det at musikken svinger. En lang rekke av Frank Loessers «Guys and Dolls»-låter ble radio- og platefavoritter da musikalen var ny i 1950.

Fortsatt lyder mange av dem kjente og kjære, og de etterlater en følelse av hitparade fra Broadway-musikalens gullalder, i sin miks av croonernumre, romantiske ballader, duetter som til tider nærmer seg dueller, samt temponumre der sangtekster og melodilinjer utgjør metaforer for rollefigurenes egne liv.

Jazzpreget er hele veien fremhevet, krydret med elementer fra gospel og salmer (i Frelsesarmé-scenene) og salsa (i Havanna-scenen, så klart).

Petter Kragstads elegante arrangementer, framført live av et orkester på ni, er alltid handlingsutviklingen bevisst.

De inderligste følelsene er tildelt de mest nedstrippede innrammingene, mens full instrumentell variasjon tas i bruk i mer detaljrike gruppenumre.

Lydmiksen tillater sangtekstene å høres, og alle de fire mest sentrale skuespillerne gis anledning til å imponere som sangere.

Det er også en glede å lytte til de korsyngende herredanserne.