Gir KrF kirken nådestøtet?

Den norske kirkens menn murer seg inne med sin teologi, i skrekk for å gå ut i den verden de burde delta i.

OLE CHRISTIAN KVARME blir etter alt å dømme utnevnt til ny biskop i Oslo i dag. Kristelig Folkeparti skal ha bestemt seg, Høyre vil ikke ta i det, Venstre må bite det i seg, regjeringen utnevner det lavkirkelige folkets kandidat - og statskirken står nok en gang uten en hardt tiltrengt åndelig fornyelse. Det fagkristne miljøet, og de aktive legmannsmiljøene, får ytterligere sementert sin hjelpeløshet overfor egen samtid, deres fastgrodde teologi vil bli enda mer tannløs og tåpelig. Taperen er kirken selv - og vi som ennå ikke helt har gitt opp å få en kirke med betydning samfunnet. Kanskje vi gir opp nå Ole Christian Kvarme har vært forsiktig med å flagge sin teologi i denne tiden. Men i NRKs «Ukeslutt» 17. desember ble hans syn på helvete og fortapelse tatt i forsvar av hans våpendrager, generalsekretær Karl Johan Hallaråker i Indremisjonen. Det var riktig ille, rent ut stakkarslig. Å snakke om lidelsen på jorden var en avsporing, mente Hallaråker, Bibelens ord var det viktige, og da er «frelse eller fortapelse» det overordnede. Klarere kan det ikke demonstreres at den norske kirkens menn (!) murer seg inne med sin teologi, i skrekk for å gå ut i den verden de burde delta i og se den med egne øyne. Mannen snakket uten følelser, uten empati og han ordla seg ikke med intelligens. Mellom seg og sine nålevende medmennesker plasserte han en til dels flere tusen år gammel tradisjon i forståelsen av mysteriene, som et filter for sin egen forståelse. Noen annen sannhet, eller innsikt, trengte han ikke.

JEG BEDYRER at jeg dypest i meg selv vil den norske kirken vel og ønsker at den hadde maktet å influere samfunnet med sitt, egentlig, overlegne budskap - gjerne med harme, for det er det all grunn til. Vi lever i et samfunn som i høyeste grad hadde trengt en slik kirke, for dette samfunnet ledes på sin side for tiden av mennesker uten andre ideer enn dem som kan måles i tall. Derfor er det ille at kirken ikke makter å engasjere seg på kjærlighetsbudskapets vegne, men må klamre seg til frykten for fortapelsen. De skjønner ikke hvor - himmelropende - lammende dette virker på dem, åndelig. Den som først og fremst frykter, den snakker til andre mennesker uten åndelig gjennomslag. Den norske kirken og dens menn forfekter et teologisk budskap de fleste andre for lengst har skjønt ikke lenger kan bære fremover. I sin manglende intellektuelle distanse til egne grunntekster evner de ikke å gjøre inntrykk på samtiden. Dette er kirkens problem, men selv klør dens menn seg i hodet og lurer på om de bør innføre dans som en del av messen. Kanskje det vil hjelpe? Det er - åpenbart - at dette norske teologiske miljøet trenger hjelp utenfra, fra et sted der det finnes intellektuelle teologiske tradisjoner med kraft til å formidle lyset og ikke skremme med mørket.

DEN ENGELSKE TEOLOGEN John Bowker og hans medarbeidere har gitt sitt bidrag gjennom Den store Bibelhåndboken (Andresen & Butenschøn og Bibelselskapet 2000), i original The great Bible Handbook. Her søker Bowker - systematisk i tekst etter tekst - ikke å bare lese skriften og tro at den enkelt og greit forteller hva Gud mener, men å forstå hva dette har betydd for de menneskene som i sin tid nedtegnet den. Gjennom denne forståelsen klarer han å avdekke et bakenforliggende budskap. Det er det som er interessant, for det er dette budskapet som må forstås på nytt og på nytt av hver generasjon og hver tid. Vi bør kunne forvente at nettopp kirkens representanter har denne holdningen, hvileløst å søke stadig ny forståelse. Men et slikt perspektiv er fraværende. Det vil si - ikke helt. I programmet «Standpunkt» på NRK forleden gjorde sogneprest Einar Gelius noen fortvilte forsøk på nettopp å oppjustere læren til å gjelde vår dagsaktuelle virkelighet - mennesker i Oslos gater, som har det vondt og ikke trenger å bli fortalt hvor fortapte de er. Det var bare så alt for tydelig hvordan han famlet og slet og var helt uten støtte i noe miljø med evne til å «lese» det kristne budskapet inn i vår egen tid. Det ble med noen løsrevne påstander om at «hælvete er her, det». Men Gelius\' forsøk er verdt å merke seg, for han viser i det minste den levende empatien vi utenforstående speider etter hos kirkens talsmenn. Det hjelper så lite å være tro i ord, når man ikke evner det i levd liv.

JEG TROR ET STORT flertall av nordmenn er oppriktig bekymret, ikke bare for en kirke uten substans, men også for et samfunn uten en kirke med substans. Dette dilemmaet er blitt politisk undertrykt nå foran utnevnelsen av ny Oslo-biskop. Kirkens organer har selv kludret til situasjonen ved at de tre ulike innstillingsinstansene har klart å peke ut hver sin kandidat. Kristelig Folkeparti er gitt nøkkelen av de to andre regjeringspartiene - dette sier også sitt om partiet Høyre og deres verdipolitiske moralske karakter. Deres egne medlemmers massive motstand mot Kvarme i hovedstaden blir ofret, saken er ikke viktig nok til å vanskeliggjøre samarbeidet i regjeringen. Jeg tror at flere har forregnet seg her. Ingen ser at det kanskje forholder seg motsatt; ved å fremsette klare betingelser om en av de to andre kandidatene kunne Høyre hjelpe Kristelig Folkeparti ut av en vrien kattepine. KrF hadde fått en nødutgang og kunne slippe å handle mot bedre vitende - fordi de manglet mot til å handle ansvarlig selv.

DETTE ER EN SAK KrF er nødt til å tape på, uansett. De raser på meningsmålingene og er blitt redde for å miste sin sikreste bastion - det kristne, lavkirkelige grunnfjellet. De vil ha Kvarme, men de er også de eneste. Om det skjer at Kvarme blir utnevnt, og det er all grunn til å tro det, vil det bidra til at den allmenne forakten for kirken øker ytterligere og nok ender med uopprettelig skade. Begge de to andre kandidatene har kvaliteter som kan - jeg sier kan - lindre den krisen kirken befinner seg i, den ene av dem, Erling Pettersen, har til og med den intellektuelle balansen mellom teologisk budskap og utadvendt engasjement som mange etterlyser. Regjeringen kunne ha valgt ham, men ser ikke ut til å ha mot til det. Arbeiderpartiet har ved flere anledninger vist forståelse for nettopp dette dilemmaet, når de har vært gitt dette ansvaret. Velger KrF nå den feigeste løsningen, kan det i første omgang stanse raset videre nedover på målingene. Men ved å gi kirken en biskop som ytterligere øker samfunnsflertallets oppgitthet og fremmedfølelse, for ikke å si forakt, overfor kirken, påfører de seg helt sikkert skade som politisk faktor av betydning på lengre sikt. Helt sikkert. Da er jeg enig med Wenche Foss, partiet kan like gjerne avvikles. Kirkens fremtid bør da være en viktig samvittighetssak for Kristelig Folkeparti.