|||ANMELDELSE: Laila Stien er en dreven novellist, med en sjelden evne til å balansere det eksistensielle mot det trivielle i historiene sine.

I årets bok «Hjem til jul» er? ikke denne balansen like god, og flere av fortellingene blir for ordinære.

De nære ting Det overordnede grepet i samlingen er godt. Alle de tjue historiene har en og samme forteller: Den litt defensive og godlynte Betty.

Betty beretter om løst og fast av det jentegjengen har opplevde de siste åtte-ti åra. Om jentehytteturen som ble en prøvelse for venninnene (og ikke for mennene deres, slik meningen var), om ektefellenes middelalderkriser og litt for store begeistring for nabofruen, om støtten damene tilbyr hverandre når det røyner på.

Humor og skjørhet I de mest vellykkede fortellingene får humoren godt spillerom. Stien avkler mer enn gjerne sine karakterer, som ikke framstår som de mest reflekterte. Særlig fortellingen om da venninnene danner lesesirkel, er fornøyelig. Det er nesten umulig for dem å enes om hva de skal lese, og etter en stund:

«Vi var deppa og nedfor innimellom, så klart, men så konstant nedstemt som etter at vi begynte med litteratur, det hadde vi aldri vært før.»