DREVEN NOVELLIST: Laila Stien, her fotografert da hun fikk Aschehougprisen i 2008.


Foto:Tom Martinsen/Dagbladet
DREVEN NOVELLIST: Laila Stien, her fotografert da hun fikk Aschehougprisen i 2008. Foto:Tom Martinsen/DagbladetVis mer

Gir liv til dem som ikke omtales i historiebøkene

Men dette blir for ordinært, Laila Stien.

|||ANMELDELSE: Laila Stien er en dreven novellist, med en sjelden evne til å balansere det eksistensielle mot det trivielle i historiene sine.

I årets bok «Hjem til jul» er? ikke denne balansen like god, og flere av fortellingene blir for ordinære.

De nære ting
Det overordnede grepet i samlingen er godt. Alle de tjue historiene har en og samme forteller: Den litt defensive og godlynte Betty.

Gir liv til dem som ikke omtales i historiebøkene

Betty beretter om løst og fast av det jentegjengen har opplevde de siste åtte-ti åra. Om jentehytteturen som ble en prøvelse for venninnene (og ikke for mennene deres, slik meningen var), om ektefellenes middelalderkriser og litt for store begeistring for nabofruen, om støtten damene tilbyr hverandre når det røyner på.

Humor og skjørhet
I de mest vellykkede fortellingene får humoren godt spillerom. Stien avkler mer enn gjerne sine karakterer, som ikke framstår som de mest reflekterte. Særlig fortellingen om da venninnene danner lesesirkel, er fornøyelig. Det er nesten umulig for dem å enes om hva de skal lese, og etter en stund:

«Vi var deppa og nedfor innimellom, så klart, men så konstant nedstemt som etter at vi begynte med litteratur, det hadde vi aldri vært før.»

En av bøkene de leser er Stiens egen eminente novellesamling «Veranda med sol». Den får ikke så godt skussmål. Den heller.

«Valparaiso» er en annen særegen, mer poetisk fortelling. Her spenner Betty på seg skiene, og ute av hørevidde roper hun ut navnet på et drømmereisemål. Vi forstår at Valparaiso er ikke bare et sted, et ord, men symbolet på alt det i seg selv som Betty ikke? finner gjenklang for hos ektefellen.

Mangler litt
Samlingen har et jordnært, økonomisk og dagligdags språklig uttrykk. Stiens prosjekt, å se de alminnelige menneskene — hvis man kan si at de finnes — er sympatisk. Hun gir ord og liv til dem som ikke omtales i historiebøkene, som kanskje ikke synes så godt, men som har et like stort og viktig liv som enhver annen.

Like fullt sniker det seg inn en fornemmelse av at hun byr på for lite denne gangen. Det hemmelighetsfulle og foruroligende er ikke like sterkt til stede som i tidligere bøker. Flere av fortellingene blir litt lite spennende, fordi for mye ligger helt oppe i dagen.