Anmeldelse: av Elif Batuman - «De besatte»

Gir meg lyst til å sprenglese alle de store russiske romanene

Skal man leve eller lese? Eller begge deler?

VITTIG OG SØKENDE: Elif Bautman (42) er et spennende navn i nyere amerikansk litteratur og essayistikk. Foto: Beowulf Sheehan/Bokvennen
VITTIG OG SØKENDE: Elif Bautman (42) er et spennende navn i nyere amerikansk litteratur og essayistikk. Foto: Beowulf Sheehan/BokvennenVis mer

Hva er mest verdifullt for et menneske som vil få mest mulig ut av tilværelsen? Skal man velge kunsten eller virkeligheten?

Og hvis man har lyst til å skape kunst av betydning, hva bør man la seg inspirere av? Livet selv eller den kunsten som er skapt tidligere?

Slike spørsmål tumler den amerikanske essayisten og romanforfatteren Elif Batuman med. Boka «De besatte», fritt etter Fjodor Dostojevskijs romantittel, kom i 2010 og er nå oversatt til et svingende norsk av Egil Halmøy. Den kretser om russisk litteratur, forfattere som Isaac Babel, Anton Tsjekov, Leo Tolstoj, Aleksandr Pusjkin, Fjodor Dostojevskij og flere andre.

Skrive eller studere?

Men den handler også om mennesker som er «besatt» av den russiske litteraturen, først og fremst akademikere. Batuman vakler lenge mellom å søke på et skrivekurs for framtidige forfattere eller studier på universitetet. Hun ender opp med å studere og beskriver diverse seminarer og utflukter i diktningens verden.

Med dette som tema ble «De besatte» usannsynlig nok en bestselger. Det er rett og slett fordi Batuman er en herlig skribent, som med selvironi, innsikt og sans for livets absurditeter går løs på sitt tema. Boka er til dels satt sammen av essays fra magasiner som New Yorker, Harper’s Magazine og Paris Review, men de har altså en tråd som binder dem sammen.

Vidt bereist

Stilistisk kan Batuman minne om en annen sjangersprengende essayist i vår tid, engelskmannen Geoff Dyer. I likhet med ham krysser hun litterære grenser og lager en blanding av reisebrev, litterære analyser, historiske anekdoter, sosial satire, treffende dialoger; stadig med detaljesterke og interessante observasjoner av omgivelsene.

Elif Bauman er født i New Jersey av tyrkiske foreldre. Hun har hatt et lengre studieopphold i Uzbekistan, der hun bodde i det legendariske Samarkand og lærte seg uzbekisk. Etter at «De besatte» kom ut, har hun bodd tre år i Istanbul og hun utga i 2017 sin første roman, «Idioten», som også har lånt tittel fra Dostojevskij. Boka kom på norsk i fjor.

Hemmelig liv

«De besatte» er en bok som blant annet handler om den skrivetrangen som førte til «Idioten». Batuman grubler over hva en roman er, om det å skrive kan læres som et håndverk, eller om det handler om å fange inn opplevelsen av å være et menneske mer intuitivt. Hun gjengir en passasje fra Tsjekovs novelle «Damen med hunden», der dikteren skriver at alle lever to liv:

«…ett som er åpent og synlig, fullt at arbeid, konvensjoner, ansvar og spøk, og et annet, ‘som forløp i hemmelighet’ – og om hvor lett det blir til at alt som man regner som viktigst, mest interessant og meningsfylt, av en eller annen grunn er i det andre livet, det hemmelige

Det er dette det dreier seg om, mener Batuman, å skrive en roman er å «forvandle sine tilfeldige, fragmenterte og gitte erfaringer» til en meningsfull fortelling.

King Kong i Russland

På vei mot disse innsiktene forteller Batuman historier som på et eller annet vis handler om hennes og andres forhold til russisk litteratur. I et kapittel forteller hun den dramatiske historien om Isaac Babel, dikteren som skrev «Rytterarmeen» og «Fortellinger fra Odessa». Han ble drept av Stalin i 1939. Men før det levde han et omtumlende liv. I dagboka hans fra 1920 finner hun et avsnitt der Babel forhører en amerikansk pilot, som var blitt skutt ned etter at han deltok i et felttog mot bolsjevismen.

Batuman vet at denne piloten, som overlevde og endte tilbake i Hollywood ble regissør og produsent av filmen «King Kong» (1933). Batuman er overveldet: «Dette hendte virkelig: Den fremtidige skaperen av ‘King Kong’ ble avhørt av skaperen av ‘Rytterarmeen’

Utenfor allfarvei

Slike kuriositeter fins overalt i boka, for eksempel i kapitlet «Hvem drepte Tolstoi?», som handler om et seminar på den kjente dikterens gods Jasnaja Poljana. Og i skildringen fra Samarkand, som er delt i tre bolker. Batuman er overbevist om at «steder og litteratur utenfor allfarvei aldri var bortkastet på en skribent».

I valget mellom litteraturen og livet velger hun bøkene, og særlig de russiske, fordi de er fortellinger som på samme tid er morsomme og triste. Men bøkene får liv i lys av erfaringene den nysgjerrige og entusiastiske forfatteren gjør underveis. Og hun angrer ikke de årene hun har brukt på å lese og forske: «Hadde jeg kunnet begynne på nytt igjen i dag, hadde jeg valgt litteratur om igjen. Hvis svarene finnes i verden eller universet, tror jeg fremdeles det er der vi kommer til å finne dem