Gir nye muligheter

Sammenbruddet i forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) bør danne grunnlag for nytenkning i handelspolitikken. Matkrise, klimakrise og finanskrisa viser med all mulig tydelighet at det er behov for en ny politisk kurs. Det er også all grunn til å reflektere over hvorfor WTO-forhandlingene de siste åra har brutt sammen igjen og igjen.

Dessverre var sammenbruddet det beste som nå kunne skje i WTO-forhandlingene. Det er absolutt behov for store endringer i de gjeldende WTO-avtalene, men forslagene som lå på bordet i Genève gikk stort sett i gal retning. Om de hadde blitt vedtatt, ville det ført til økt sult, økt fattigdom, større klimaproblemer og mer makt og rikdom til de multinasjonale selskapene. Utviklingslandene, bortsett fra de aller fattigste som er unntatt fra bestemmelsene i avtalene, ville ha måttet kutte sin toll på landbruksvarer med i gjennomsnitt minst 36 prosent og tollen på industrivarer og fisk med 40-60%.

Omtrent halvparten av de 900 millioner menneskene i verden som sulter, er småbønder. De og andre fattige bønder i utviklingsland ville bli rammet hardt av redusert beskyttelse av lokale og nasjonale markeder for landbruksprodukter. Det er store problemer nå med dumping av subsidierte varer fra rike land, først og fremst USA og EU.

Alle rike land har benyttet høy toll for å beskytte egen industri til den ble sterk nok til å konkurrere på det internasjonale markedet. Tollreduksjoner som lå på bordet i Genève ville ført til tap av hundretusener av industriarbeidsplasser i utviklingsland, og gjort det mye vanskeligere å etablere ny industri. Ikke engang rett til å skjerme viktige sektorer for slike drastiske tollreduksjoner, ville de rike landene innrømme de største utviklingslandene. Norge var dessverre et av landene med den mest utviklingsfiendtlige politikken på dette området.

Et tilsynelatende lite spørsmål i global handel, er et eksempel på hvor rå rike land er mot utviklingsland i slike handelsforhandlinger: USAs subsidier til 25 000 bomullsdyrkere har ført til lave priser for bomull på verdensmarkedet, og til store problemer for 10 millioner bomullsdyrkere i fire land i Afrika, og for 60 millioner bomullsdyrkere i India. Det har i mange år vært et krav om at USA skal slutte å ødelegge verdensmarkedet for bomull og dermed levekårene til millioner av fattige bønder og økonomien til de fire landene i Afrika som har vært store eksportører av bomull. I Genève var ikke USA villig til å gjøre noe med dette!

Den forhandlingsrunden som nå brøt sammen, startet i 2001 og er blitt kalt utviklingsrunden, men ingen afrikanske land fikk en gang være med i den gruppa som diskuterte de viktigste spørsmålene under forhandlingene i Genève. Bare sju av WTOs 153 medlemsland deltok i disse forhandlingene. Det er ikke første gangen flertallet av medlemslandene holdes utenfor der det viktigste skjer i WTO. Sammenbruddet bør føre til at det blir slutt på slik udemokratisk praksis.

Det er behov for et helt annet grunnlag for et internasjonalt handelsregelverk enn det som er i WTO. Det gjeldende regelverket ble framforhandlet i perioden 1986-1994. Det var markedsliberalismens glansperiode, med Ronald Reagan i USA og Margaret Thatcher i England som de toneangivende politikerne, og en periode da de rike landene nærmest kunne diktere hva utviklingslandene måtte akseptere. Alt skulle bli varer på et marked og privatisering av mest mulig offentlig virksomhet var et mål. Det hadde vært umulig å framforhandle en slik avtale på 1970-tallet da ny økonomisk verdensordning sto på dagsorden, og det hadde vært umulig i dag.

Internasjonalt handelsregelverk bør ta utgangspunkt i hva som tjener kampen mot sult og fattigdom, og hva som tjener arbeidet for å sikre miljøet og hindre klimakatastrofer. Internasjonal handel er ett element i strategier for en rettferdig verden, men kan aldri bli det viktigste.

Matkrisa og sammenbruddet i WTO-forhandlingene burde føre til at regjeringen løftet fram sin egen målsetting i Soria Moria-erklæringen om at alle land må ha rett til å produsere mat til egen befolkning. Og regjeringen bør gå lenger. Matsuverenitet bør ligge til grunn for et framtidig internasjonalt handelsregelverk for mat og landbruk. Bare ca. 10 prosent av matproduksjonen i verden krysser landegrensene, men WTO-regelverket skiller ikke mellom produksjon for eksport og produksjon for nasjonalt forbruk. Det er eksportinteressene til storselskapene som ligger til grunn for avtalen. Matsuverenitet betyr bl.a. at hvert land må kunne bestemme i hvilken grad de vil støtte og beskytte bærekraftig matproduksjon til egen befolkning. Samtidig må alle direkte og indirekte subsidier til eksport opphøre. Matsuverenitet betyr også at bøndene må ha tilgang til og kontroll over sine egne produksjonsressurser som jord, vann og frø – noe som hundrevis av millioner bønder ikke har i dag.

Norge har tidligere fremmet gode prinsipper i WTO-forhandlinger, bl.a. å lage et skille i regelverket mellom produksjon for eksport og produksjon for nasjonalt forbruk, og om landbrukets multifunksjonelle karakter. Nå er det på tide å ta dette opp igjen med full tyngde.

Et nytt internasjonalt handelsregelverk må gi utviklingslandene muligheter til å ta i bruk de samme virkemidlene som rike land, bl.a. Norge, har brukt for å bygge opp velferdssamfunn. Regjeringen sier i Soria Moria-erklæringen at WTO-regelverket ikke må frata utviklingsland mulighetene til nettopp det. Nå bør det være klart at det er behov for helt grunnleggende endringer i regelverket for at utviklingslandene skal kunne føre sin egen politikk for økonomisk utvikling. Klimaendringene og andre miljøproblemer gjør det samtidig påkrevet at utviklingsland ikke følger slavisk i sporene etter de rike landene. Det er behov for nye utviklingsstrategier. Ett viktig punkt er behovet for et mangfold av tiltak. WTO-modellen med at «en størrelse passer alle», med noen få modifikasjoner, bør forkastes. Verden er mangfoldig, og et handelsregelverk må gi rom for ulike utviklingsveier, økonomisk og kulturelt mangfold. Det finnes mye å bygge på i lokale og nasjonale tiltak og politikk. Også i internasjonale konvensjoner og regionale handelsavtaler er det mye å hente når et nytt handelsregelverk skal lages.

Det er skuffende at utenriksminister Støre tar til orde for bare å fortsette på det samme sporet i WTO og starte opp igjen med det som lå på bordet i Genève. I stedet burde han bli med oss som arbeider for et annet internasjonalt handelssystem, et som er rettferdig og tar utgangspunkt i behovene for mennesker, samfunn og natur.