KOMMENTARER

Gir opp, går i regjering

Regjeringen Solberg er utvidet. Nå må partiene kjempe for å unngå politisk utmattelsessyndrom, skriver Geir Ramnefjell.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn Graff Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Erna Solberg har tøyd strikken langt, akkurat så langt at den kan slås rundt alle de fire partiene som nå skal danne er ny, borgerlig flertallsregjering. Historien om denne regjeringen startet egentlig lenge før 2013, før Solberg dannet sin første regjering med Frp etter stortingsvalget den høsten. KrF og Venstre var i sonderinger om å være med i denne første regjeringen, men avstanden var for stor. Avstanden er ikke mindre nå, det er omstendighetene som har ført dem sammen. Firepartiregjeringen er et fornuftsekteskap, ikke et kjærlighetsekteskap.

Venstre gikk inn i regjering i fjor på samme tid, etter en vurdering som er ganske lik den KrF har gjort nå i høst. Å sitte på Stortinget og svelge unna politikk fra sine politiske allierte Høyre og Frp, forsøke å påvirke, krangle og herje og ikke kunne ta den fulle æren for sine egne gjennomslag, har vært mer belastende enn å gå inn i et vanskelig og motsetningsfullt regjeringssamarbeid.

KrFs vei inn i regjering handlet om at de var siste mann igjen i midten. Et motvillig vippeparti. KrF er ikke skapt til å være et sleipt og lunefullt parti som vipper saker i sin retning når de føler det passer dem. De ser på seg selv som et ansvarlig sentrumsparti, et styringsparti i miniatyr. Etter valget i 2017 har de blitt utfordret av venstresiden på Stortinget, som har forsøkt å lokke dem over i en rekke politiske saker. Partiet følte plikt til å ta alle sammen på alvor, helt til Hareide utfordret partiet til å ta et retningsvalg. Et sjokk, men kanskje også en lettelse. Det vanskelige for partiet var ikke å gi opp rollen som ensomt vippeparti, det vanskelige var å velge side. Abortsaken vippet dem i retning Erna, til tross for at de knapt fikk gjennomslag.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer