Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Gir opp, går i regjering

Regjeringen Solberg er utvidet. Nå må partiene kjempe for å unngå politisk utmattelsessyndrom, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Erna Solberg har tøyd strikken langt, akkurat så langt at den kan slås rundt alle de fire partiene som nå skal danne er ny, borgerlig flertallsregjering. Historien om denne regjeringen startet egentlig lenge før 2013, før Solberg dannet sin første regjering med Frp etter stortingsvalget den høsten. KrF og Venstre var i sonderinger om å være med i denne første regjeringen, men avstanden var for stor. Avstanden er ikke mindre nå, det er omstendighetene som har ført dem sammen. Firepartiregjeringen er et fornuftsekteskap, ikke et kjærlighetsekteskap.

Venstre gikk inn i regjering i fjor på samme tid, etter en vurdering som er ganske lik den KrF har gjort nå i høst. Å sitte på Stortinget og svelge unna politikk fra sine politiske allierte Høyre og Frp, forsøke å påvirke, krangle og herje og ikke kunne ta den fulle æren for sine egne gjennomslag, har vært mer belastende enn å gå inn i et vanskelig og motsetningsfullt regjeringssamarbeid.

KrFs vei inn i regjering handlet om at de var siste mann igjen i midten. Et motvillig vippeparti. KrF er ikke skapt til å være et sleipt og lunefullt parti som vipper saker i sin retning når de føler det passer dem. De ser på seg selv som et ansvarlig sentrumsparti, et styringsparti i miniatyr. Etter valget i 2017 har de blitt utfordret av venstresiden på Stortinget, som har forsøkt å lokke dem over i en rekke politiske saker. Partiet følte plikt til å ta alle sammen på alvor, helt til Hareide utfordret partiet til å ta et retningsvalg. Et sjokk, men kanskje også en lettelse. Det vanskelige for partiet var ikke å gi opp rollen som ensomt vippeparti, det vanskelige var å velge side. Abortsaken vippet dem i retning Erna, til tross for at de knapt fikk gjennomslag.

På samme måte som med Venstre, er det ikke noe som har endret seg politisk for KrF siden 2013. Når de nå først har bestemt seg for å gå inn i regjering i 2019, betyr det strengt tatt seks tapte år i svarte biler og større påvirkningsmulighet på styringen av landet. Entusiasmen på vei inn i regjeringskontorene er så liten, at det er fristende å vri på det og si: KrF gir opp, og går inn i den borgerlige regjeringen.

Venstres motivasjon for å gå i regjering var å kunne markere seg sterkere. Men heller ikke statsrådsposter har gitt dem den synligheten de har trengt. Partiet har de siste tiårene kjempet mot sperregrensen, men det siste året har vist en negativ utvikling. Siste måling var på litt over to prosent. KrFs ferd mot sperregrensen har skjedd mer gradvis, og spørsmålet er om regjeringsdeltakelse vil virke annerledes på dem enn Venstre. Hvis Skei Grandes mannskap blir usynlige i regjering, hvorfor skulle Ropstad & co gjøre det noe bedre? Strategien til fløyen i KrF som har søkt mot de borgerlige, har vært konsolidering av grunnfjellet. Og det smuldrer.

Det er flere som sliter. Når Venstre og KrF skal skinne mer, blir det mindre glans på Frp. Partileder Siv Jensen får mindre mulighet til å prege regjeringens politikk, sliter med konkurransen fra Senterpartiet og faller på målingene.

Det er ikke bare kampen om oppmerksomheten som tærer på. Regjeringsprosjektet har også uvanlig mange og store politiske motsetninger. I en koalisjonsregjering er det gjerne to interesser som kjemper mot hverandre. Det er lett å tenke at motpolene i denne regjeringen er KrF og Venstre, mot Frp. Men egentlig er det enda flere. I abortsaken har vi sett at Venstre og Frp har dannet allianse mot KrF. Det samme gjør de i spørsmål om bioteknologi, og i ruspolitikken. Frontene skifter i regjeringen, avhengig av hvilken sak som står på agendaen. Det skaper dårlig stemning, og tærer på etablerte allianser. Under forhandlingene har Venstre blitt sure på KrF fordi de ikke har gitt dem nok støtte i klimasaken.

Det er en tid for å krangle, og en tid for skryte av resultatet du har oppnådd. Like sikkert som at det har vært tungt å ro i land denne regjeringsplattformen, vil det være beinhardt for de ulike partiene å selge politikken fra denne regjeringen til sine velgere. Både nå foran kommunevalget til høsten, og stortingsvalget om to og et halvt år. Til det er kompromissene for mange, interessene for sprikende og det samlede prosjektet for vanskelig å få øye på. Flere av partiene risikerer å utvikle politisk utmattelsessyndrom. Det er skumle utsikter. Tiden det tar å bli frisk, er som kjent lang.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.