- Gir rom for nye dikt

Danske Søren Ulrik Thomsen skriver poesi og om poesi. - Poetikken er viktig for meg fordi jeg kan se hva jeg har tenkt, sier han.

Søren Ulrik Thomsen debuterte med diktsamlingen «City Slang» i 1981. Etter det har han gitt ut fire diktsamlinger. Og to poetikker, «Mit lys brænder» (1985) og «En dans på gloser» (1996).

- Hvorfor dette behovet for å skrive en egen poetikk?

- Det å skrive poetikk er som å rydde arbeidsbordet for å kunne skrive nye dikt. Det er en måte å komme til det man ikke vet. Noen hevder at drømmene er en opphopning av erfaringer. Det går an å se det motsatt: Å drømme er som å tømme filene på en computer. Som å fjerne en erfaring.

Vi treffer Thomsen en sein kveld på Lysebu konferansesenter på Voksenkollen.

Erfaring

- Når jeg skriver, formulerer jeg en erfaring. Når det er gjort, kan man ikke formulere den erfaringen en gang til. Derfor blir det å skrive poetikk en måte å fornye sin viten på. Det er en ny ikke-viten. Å skrive poetikk gir et nytt tomrom, en plass til å skrive noe nytt, sier Thomsen.

- Men blir ikke poetikk ofte sett på som en slags forklaring på kunsten?

- Mine to poetikker handler ikke om tankene bak diktene mine. Jeg vil heller si at poetikk er en slags ettertanke om diktene som er skrevet. Det er en måte å unngå å skrive programdikt på. Med programdikt mener jeg dikt som uttrykker et poetisk program. En poetikk er ikke normativ. Man kan ikke lære hvordan man skal skrive dikt av å lese poetikk. Det blir heller en ettertanke som gjør det umulig å skrive de samme diktene en gang til. Poetikken er viktig for meg fordi jeg kan se hva jeg har tenkt om min egen arbeidsprosess, det er viktig for å bli ferdig med noe og komme videre, sier Thomsen.

- Hvordan jobber du med diktene dine?

- I de periodene jeg er inspirert, kan hva som helst bli til dikt. Jeg kan bli inspirert av en tilfeldig samtale på en buss. Noen ganger er det sånn at alt og alle antenner inspirasjonen. Med en sånn inspirasjon arbeider jeg nesten døgnet rundt. Thomsen forteller at noen ganger kan han skrive et dikt på fem minutter. Men så kan det være ett enkelt ord som skurrer. Da kan det gå et helt år før det ene ordet faller på plass. - Andre ganger er det motsatt. Jeg har bare ett ord. Dette ene ordet bærer jeg på i et år og så {ndash} på fem minutter - er hele resten av diktet der.

Thomsen pusser nesa. Han er forkjølet, tar en kopp te og pusser nesa igjen.

- Jeg synes å huske at du en gang har omtalt deg selv som et medium, at diktet kommer til deg og at det etter å ha blitt skrevet ned lever sitt eget liv?

- Så forenklet har jeg i hvert fall ikke sagt det. Thomsen smiler.

- Når et dikt lykkes, er det som om det hele tida har vært bestemt at det skulle bli akkurat sånn som det ble. Thomsen tar en slurk te og tenker.

Fandens arbeid

- Hvordan skulle man ellers vite når et dikt er ferdig? Fornemmelsen av hvordan diktet skal være til slutt, er viktig. Teksten finnes kanskje på forhånd, men det er jeg som skal finne den. Det er en slags give-and-take-utveksling. Den franske dikteren Paul Valéry har sagt at den første strofen er Guds ord. Resten er fandens arbeid. Noe er rein inspirasjon, som bare kommer, mens noe er ting man bevisst arbeider med. Til sammen blir dette dikt.

Selv om han er klar over at enkelte synes det er patetisk, mener Thomsen at det er et kall å skrive dikt.

- Noe kaller på meg, og jeg svarer, sier han.

- Du har sagt deg enig i at diktene dine på samme tid er både høystemt patetiske og dagligdagse?

- Ja, det har jeg. Og begge deler må være der. Det oppstår en viktig spenning mellom det patetiske og det dagligdagse. Men, når jeg snakker om patetisk, er det ikke i engelsk betydning. Jeg legger den greske betydningen til grunn, og da betyr patetisk følelsesfull. I oversettelser er det særlig vanskelig å få fram denne spenningen, men jeg synes Susanne Nied, som har oversatt noen av mine dikt til amerikansk, har gjort dette fantastisk.

USA

- I siste nummer av tidsskriftet KRITIK undrer du deg over den sure omgangstonen i Danmark i forhold til den høflige formen i USA?

- Det er så innlysende for oss hva som er galt i USA. Der er det så mange fattige og hjelpeløse. I Danmark (og Norge) har folk alle muligheter. Likevel føler folk seg snytt og er sure. Alt er forferdelig, og folk maser om mer pengestøtte til diverse områder. Tenk å skape et samfunn som kan kombinere den tryggheten og den sosiale rettferdigheten vi har, med den dynamiske spirit, hvis jeg kan kalle det det, som vi ser i USA. Thomsen er oppgitt og forteller at hele den teologien han var vitne til i svarte menigheter han har besøkt i New York, handler om å si takk.

{ndash}Og da er det snakk om folk som har det tøft. Det er lett å kritisere, ved å si at de finner trøst i troen på at det finnes en god Gud, men det er en overflatisk kritikk. Disse menneskene disiplinerer seg selv til å oppleve livet som en gave. Selv et liv som er forferdelig. De må sette seg ut over sine dårlige vilkår for å se dette. Vi må sette oss ut over våre gode vilkår hvis vi skal se det, sier Thomsen.

- Det er en typisk protestantisk tanke at alt utenpå er falskt og at bare det indre teller. Vi kjenner jo uttrykkene «tomme tønner ramler mest» og «dypest grunn har stillest vann». Vi er oppdratt til at det er en motsetning mellom innhold og form.

Søren Ulrik Thomsen mener at det å vise respekt er så viktig i USA nettopp på grunn av de store forskjellene.

- Samfunnet ville eksplodere hvis de ikke viste hverandre denne respekten. Vi lever derimot i et så homogent samfunn at vi ikke trenger å vise respekt.

Før Thomsen kommer tilbake til Oslo, hvor han til helga skal lese fra og gi synspunkter på sitt forfatterskap, skal han besøke både Bergen og Tromsø.

Han har hørt at togturen han skal ta, fra Oslo til Bergen, er en av verdens vakreste.