Etter at Dagbladet publiserte min kronikk om et ensidig panel på Svarte natta-konferansen, har det kokt i kommentarfeltene. Disse forsøkene på avsporing blir jeg ikke med på.

Etter å ha lest arrangørens svar i Dagbladet 28. oktober, heller jeg mot at det er tankeløshet som har ført til at denne debatten er satt opp. Amund Trellevik, styreleder for Svarte Natta-konferansen, skriver i innlegget «Mediemakt er også makt» at «Det er viktig at folk som felles av pressen også får komme med sin historie.» At Trond Giske «også må få komme med sin historie.»

Kjenn litt på den.

Videre skriver styrelederen at Giske og de andre er invitert for «å fortelle om deres opplevelser med pressens håndtering av metoo.» Ja, det er viktig å granske pressen og det er viktig å lytte til de som står i mediestorm, alltid. Men hvis dette skal være en debatt om pressens dekning av metoo, blir debatten skeiv helt fra start når premissene legges av to menn som ser på seg selv som ofre for pressens metoo-dekning. Og til alt overmål kaller de den «Hva gikk galt da pressen dekket #metoo?».

Trellevik påstår at jeg ikke har gjort selv de enkleste undersøkelser av fakta før jeg hamrer løs. Jeg har gjort både enkle og mer avanserte undersøkelser. Og jeg har gjort en feil: Jeg sjekket ikke siste status på programmet før jeg sendte inn innlegget. Nå er det satt opp en del 2 med noen mer nyanserte stemmer. Men feilen min endrer ikke poenget med kritikken min, for de som er satt opp på del 2 kan ikke balansere slagsiden i debatten som Giske, Virtanen, Makboul og Gerhardsen med all sannsynlighet skaper.