Giske og inspirasjonen

TONO: «Jeg tror at det å lage den virkelig store rockelåta kan være like krevende som å skape en symfoni», sier kulturminister Trond Giske i Dagbladet 30.3. Giske supplerer raust et (nokså) historisk eksempel: «Den mest geniale rockelåta kan sikkert lages på fem minutter. Men det er ikke annerledes enn da Mozart, i hvert fall ifølge myten, skrev en symfoni på noen dager.Inspirasjon er uransakelig».Til tross for visdomsord og omtrentlig erindrede myter (myten gjelder den såkalte «Linz»-symfonien, som skal ha blitt skrevet på én dag), klinger dette temmelig hult som argument i debatten om TONOs krevendehetskriterier, som er utgangspunktet for pengefordelingsstriden som i det siste har hatt media som slagmark.

JEG KAN GODT forstå at kulturministeren velger å bli lettere metafysisk i sin argumentasjon - dette er en meget vanskelig sak - men det er sørgelig at Giske i det hele tatt bringer noe så uetterrettelig som inspirasjon inn i debatten, ikke minst fordi han så nådeløst demonstrerer at han ikke har skjønt hva som må være et vesentlig poeng for den såkalt seriøse delen av norsk samtidsmusikk, også kalt partiturmusikk: Dette er ikke en debatt om ånd, men om fag!TONO-medlemmers verker kategoriseres etter notasjonskompleksitet. Det vil si at jo mer av selve lydbildet som er definert i form av nedtegnet materiale, jo høyere kategorisering får verket. Jo mer som festes til papiret, jo mer krevende anses arbeidet å være for opphavsmann og for utøvere. Det handler ikke om kvalitet, men detaljrikdom. På godt og vondt. Hva som eventuelt måtte bo i verket av ånd eller inspirasjon, er opp til ettertid og evighet å bedømme, ikke TONO.