Debatt: Trond Giske

Giskes hovmod

Trond Giskes sorti er som en klassisk tragedie.

«FORSTÅR IKKE SIN SAMTID»: Trond Giske fordreier sannheten og framstår som uredelig, noe som også vil hefte ved ham i politiske debatter, mener artikkelforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
«FORSTÅR IKKE SIN SAMTID»: Trond Giske fordreier sannheten og framstår som uredelig, noe som også vil hefte ved ham i politiske debatter, mener artikkelforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer
Meninger
ARTIKKELFORFATTEREN: Ingjerd Terese Skaug Robin.
ARTIKKELFORFATTEREN: Ingjerd Terese Skaug Robin. Vis mer

Hovmod ledet den mektige nestlederen til fall, forårsaket av uønskede seksuelle tilnærmelser ovenfor yngre kvinner.

Giskes korte comeback minner om Napoleons raske tilbakekomst etter sitt første eksil på øya Elba. Ufortørnet og full av overmot, fortsatte Napoleon videre i samme spor med krigstrøtte soldater, bare for å lide et dundrende nederlag etter kort tid i slaget ved Waterloo. Det førte til et endelig eksil på St Helena.

Giske ser derimot ikke noen grunn til å trekke seg tilbake etter et ydmykende nederlag, selv om store deler av Arbeiderpartiet ikke ønsker mer strid og vil bygge partiet og landet.

Hovmod er erstattet med mot hos de hovmodige. Da blir det til en positiv egenskap. Hovmod en av de syv dødssyndene i katolisismen. Nå er ikke den tidligere kirke- og undervisningsministeren Giske underlagt katolisismens moralske bud. I Norge har det vært Aksel Sandemoses jantelov som har holdt hovmodet i sjakk. Helt fram til oljeformuen veltet innover landet og Giskes tidligere sjef uttalte at det er typisk norsk å være god.

Senere har taleskriver Morten Wetland tilkjennegitt at setningen var ment ironisk, men at Gro ikke fikk dreis på det ironiske tonefallet under nyttårstalen fra 1992. Giske og hans tilhengere har laget sin egen variant av dette uttrykket; det er typisk Trond å være god.

Det hersker ingen uenighet om Trond Giskes kunnskapsnivå, store arbeidskapasitet og strategiske evner, selv om disse ble satt hardt på prøve da Giske hadde ansvar for Ap's valgkampstrategi under forrige valgkamp.

Ideen om å tallfeste en skatteøkning på 15 milliarder kom fra Giske, og var en av hovedgrunnene til at AP tapte valget. I denne saken overkjørte Giske Ap's egen finanspolitiske talskvinne Marianne Martinsens faglige og politiske innvendinger. Etterpå krevde han å overta nettopp hennes plass i finanskomiteen! Fordi han ville. Fordi han kunne.

Vi skal være rause og gi alle en sjanse til å komme tilbake. Det er også den bærende tanken i strafferetten. Nå har ikke ledelsen i Ap konkludert med at det foreligger en straffbar handling, men bare brudd på partiets interne regler og brudd på tillitt.

Giske selv og hans tilhengere har imidlertid forsøkt å bagatellisere de uønskede seksuelle handlingene nettopp med at de ikke ble ansett å være straffbare. Dersom man først skal trekke inn strafferetten, er det naturlig å se på hva som gjør en handling straffverdig. En uønsket handling begått mot en persons intimitet i et asymmetrisk maktforhold, scorer høyt på straffverdighet. Det kan også tenkes at Giskes handlinger hadde blitt ansett som straffbare dersom de hadde blitt vurdert opp mot seksuell trakassering etter likestillingsloven. Ap får i hvert fall refs av assisterende likestillingsombud Mads Harlem for ikke å ha vurdert dette.

Straff og moral er ikke overlappende begreper, og således kan en handling være umoralsk selv om den ikke er straffbar. En umoralsk opptreden er imidlertid et dårlig utgangspunkt for å skape et tillitsforhold til velgerne.

Både i og utenfor strafferetten er det en forutsetning om erkjennelse av skyld og endring av kurs, for å komme tilbake. Det går ikke å fortsette der man slapp. Gjennom handling må man vise seg fornyet tillitt verdig. Det krever en personlig innsats. En viss grad av selvinnsikt og ydmykhet. Giskes opptreden på Dagsrevyen fredag 22. februar viser med all tydelighet at han ikke har gått i seg selv og egentlig ikke forstår sin samtid. I tillegg fordreier han sannheten og framstår som uredelig, noe som også vil hefte ved ham i politiske debatter.

Etter at Giske gikk av som nestleder i AP for litt over et år siden, har han sittet i familie- og kulturkomiteen på Stortinget og jobbet i kulissene med fokus på eget comeback. Mens Jonas Gahr Støre la fram forslag i Stortinget om tilslutning til EUs energidirektiv Acer i april i fjor, skrev DN om Giske som var mer opptatt av å diskutere eget comeback med partifeller fra Sør-Trøndelag enn å følge med på en av de viktige sakene som ble behandlet i Stortinget i fjor.

Giske har også jobbet juridisk etter at han forlot nestledervervet. I oktober i fjor la han fram et forsvarsskrift på i underkant av 100 sider, der Ap's framgangsmåte hudflettes og han selv står igjen som et offer. Jo mer skråsikkert og fordømmende en advokat uttrykker seg, jo dårligere sak har han, lærer for øvrig studentene på juridisk fakultet. Giskes kontradiksjon kom ni måneder etter at alle hadde lagt saken bak seg, ikke minst ofrene. Nå forlangte Giske at sakene skulle tas opp til ny vurdering. I tillegg ba Giske Arbeiderpartiet om å betale salæret til advokatene i en sak der han selv hadde påført både partiet og varslerne stor skade.

I Norge nyter politikere høy tillitt sammenliknet med politikere lenger sør i Europa. Hovedgrunnen til det er at våre politikere følger de samme reglene de selv er satt til å utforme, med noen unntak for kreative reiseregninger og høy sigarføring på fest blant stortingsrepresentantene.

Når Stortinget vedtar regler om seksuell trakassering i Likestillingsloven, forventes det at stortingsrepresentantene selv går foran med et godt eksempel. En annen grunn til at norske politikere nyter forholdsvis høy tillitt, er at vi ikke skiller mellom en politiker og hans privatliv. En politiker kan ikke ta fri etter klokka fire og i helgene. Trond Giske kan ikke komme unna med at de uønskede, eller for den saks skyld ønskede seksuelle tilnærmingene, skjedde på en privat fest eller på Vulkan og derfor ikke er relevant for ham som politiker. Det er det samme moralske kompasset som gir retning i politikken som i privatlivet. Til sammenlikning var de franske presidentenes godt kjente seksuelle krumspring et privat anliggende, og ble aldri brukt mot dem i deres politiske virke. Giske hadde nok passet bedre i et libertinsk samfunn, der han kunne hevet seg over en puritansk seksualmoral og uhemmet omfavnet alle som ville ha en selfie og en dans.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.