Giskes prinsippløse arroganse

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har i en enstemmig dom om Pensjonistpartiets politiske reklame sendt på TV Vest i 2003 kommet til at det absolutte forbudet mot politisk fjernsynsreklame er i strid med ytringsfriheten. Dommen er nå rettskraftig.

Ved motstrid går menneskerettighetene foran norsk lov. Når EMD har slått fast at Norge krenker ytringsfriheten gjennom et slikt absolutt forbud, foreligger motstrid og forbudet er satt til side. Forbauselsen var derfor stor når Trond Giske i forrige uke annonserte at regjeringen til tross for dommen ville opprettholde forbudet. Forbauselsen ble ikke mindre av at Giskes argumenter er de samme som staten anførte overfor EMD, men som EMD altså kom til ikke var tungtveiende nok til å forsvare et totalforbud. Når Giskes eneste grep for (tilsynelatende) å rette seg etter dommen er å gripe inn i NRKs ytringsfrihet (redaksjonelle frihet), må man riste på hodet over Giskes prinsippløse holdning til ytringsfriheten.

Giske hevder at dommen ikke innebærer at reklameforbudet må oppheves og hevder at de som mener noe annet «ikke kan ha lest» dommen (Dagbladet, 14.3). Jeg skal ikke beskylde Giske for ikke å ha lest dommen. Det er tilstrekkelig å konstatere at han iallfall ikke har forstått den.

Giske forsvarer sitt syn med at EMD anerkjenner «begrunnelsene bak det norske reklameforbudet». Giske unnlater å nevne at EMD alltid skiller mellom relevante argumenter og om slike relevante argumenter er tilfredsstillende nok («sufficient») til å forsvare inngrepet. Han unnlater også å nevne at EMD alltid (kanskje med unntak av en og annen sak mot Tyrkia) anerkjenner at statens argumenter er «relevant reasons» og at det heller ikke var bestridt av TV Vest og Pensjonistpartiet at hensynene er relevante når staten skal regulere politisk reklame. Spørsmålet i saken var om disse hensyn var tungtveiende nok til å forsvare et totalforbud, og til dette uttalte EMD i den påfølgende setningen: «the Court is not convinced that these objectives were sufficient to justify the interference complained of.» Det er derfor villedende når Giske impliserer at EMD anerkjente det norske reklameforbudet.

Giske villeder også på andre punkter. Når Giske nå synes å hevde at dommen kun gjelder politisk reklame fremsatt i valgkamp, er dette det motsatte av hva staten anførte overfor EMD . Fordi det var tale om poltisk reklame i en valgkamp så var det, ifølge statens advokat, iallfall akseptabelt å forby ytringene. EMD forkastet statens argument fordi «the advertising ban in section 3-1(3) of the Broadcasting Act was absolute and permanent and did not apply specifically to elections». Dette viser at det EMD reagerte på nettopp var totalforbudet mot politisk reklame.

Det er riktig at EMD i den nå snart 8 år gamle VgT-dommen uttalte at det ikke kunne utelukkes at forbud mot politisk reklame kan forenes med ytringsfriheten «in certain situations», men det er feil å forstå denne uttalelsen slik at totalforbud aksepteres. EMD uttalte nemlig rett deretter: «Nevertheless, the reasons must be “relevant" and “sufficient" in respect of the particular interference with the rights under Article 10» og kom til at slike tilfredsstillende grunner ikke forelå i den saken heller. Det EMD sier også i den dommen er det motsatte av hva Giske hevder; totalforbud er ikke proporsjonalt, men det kan tenkes at forbud som kun gjelder i bestemte situasjoner, for eksempel i en kort periode før valgdagen, kan forenes med ytringsfriheten.

Når jusstudenter skal lære om hvordan dommer skal forstås, fortelles de bl.a. at det er lurt å se på hva mindretallet sier, fordi forskjellen mellom mindretallet og flertallet illustrerer hva flertallet ikke mener og dermed hvordan dommen ikke skal fortolkes. Derfor er det spesielt interessant å se på hva den norske dommer Jebens uttalte i sitt korrigerende votum, og som de seks andre dommerne ikke var enig i. Jebens sa: «My finding of a violation is, however, not based on the prohibition on political broadcasting on television as such, but on the particular context in which it was applied in the present case, namely the Pensioners’ Party’s general lack of access to the television broadcasting media.» Flertallet på seks dommere baserte sin konklusjon nettopp på reklameforbudet som sådan. Det er derfor notorisk feil når Giske fortolker dommen som om flertallet var enig med den norske dommeren.

Når TV Vest-dommen falt uttalte Giske at dommen var lite prinsipiell, noe som fikk meg til å karakterisere ham som «en smule arrogant». Når han nå bevisst velger ikke å ta hensyn til en rettskraftig dom fra menneskerettighetsdomstolen, er det kanskje riktigst å stryke «en smule».