Giskes sminkeprosjekt

I slutten av denne uka vil regjeringen endelig legge fram sin melding om det framtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke. Det legges opp til en ordning der statsministere fremdeles utpeker statsrådet for Kirken. Tradisjonen med at folk, ofte uten gudstro, skal kunne utpeke Kirkens reelle ledelse, vil sannsynligvis fortsette. Kirken vil i så fall fremdeles ikke ha frihet til selv å velge sine åndelige ledere.

De reformer det legges opp til i det norske politiske miljøet vil ikke kvitte oss med det uverdige faktum at det ikke er likeverd for livssyn i Norge. Etter statsråd kommende fredag og påfølgende stortingsbehandling vil et livssynssamfunn fremdeles ha en særstilling i vårt samfunn. Det vil selvfølgelig være et framskritt dersom ikke halvparten av regjeringsmedlemmene til enhver tid må tilhøre Den norske kirke (Dnk), men en slik nødvendig endring er dessverre ikke tilstrekkelig.

Så lenge den norske staten setter et utvalgt trossamfunn i en særstilling, vil innbyggere i Norge som ikke tilhører denne troen eller trossamfunnet, ikke være inkludert av staten på linje med andre innbyggere. Verken objektivt eller subjektivt. På den annen side vil det trossamfunnet i en særstilling heller ikke være et fullverdig fritt og selvstendig trossamfunn, fordi staten har en avgjørende økonomisk, teologisk og administrativ kontroll over det. Om en egen særlov for Kirken underlegges Stortinget, vil ikke det endre disse forholdene. Mye tyder på at Den norske kirke også i framtida vil bli eksplisitt nevnt i Grunnloven.

Det er to hovedgrunner til at stat og kirke bør skille lag: Staten må behandle alle borgere likt, og ethvert trossamfunn i Norge skal ha full rett og frihet til selv å bestemme over seg selv – så lenge det ikke bryter norsk lov. Hvis ikke dette er en realitet, bryter Norge med dagens forståelse av internasjonale konvensjoner som nå er en del av, eller overordnet, norsk lov. Når vi får dette skillet – over hundre år etter Frankrike og snart 250 år etter USA, vil vi ha utviklet det norske demokratiet. Vi vil da ha tilpasset systemet fra et monokulturelt samfunn til dagens situasjon: Et norsk samfunn beriket av mangfold – både etnisk, kulturelt og livssynsmessig.

Samtidig vil den norske modellen, etter et skille mellom stat og kirke, slutte å fungere som legitimering av statsreligioner i autoritære regimer i andre deler av verden. Norge vil etter et skille ha større moralsk tyngde de gangene vi skal mekle eller være vaktbikkje for menneskerettigheter i det internasjonale samfunnet.

I dag har offentlige norske fredsmeklere liten troverdighet når de peker på nødvendigheten av beskyttelse av minoriteter i land der dominerende majoriteter ofte er blinde for egen maktutøvelse. Slike majoriteter har ofte en forbausende lik begrunnelse for sin sak som det norske statskirkeforsvarere nytter seg av: «Dette er en tradisjon og en del av en arv som må videreføres og bevares». Dessuten er det ikke få som hevder at vi ikke kan godta et mindretallstyranni ved å ta hensyn til noen skarve prosenter minoritetsinnbyggere.

Tar man tenkningen og hele ideen bak menneskerettighetene på alvor er det nettopp hensynet til minoritetene som skal være utslagsgivende. Dette har intet med tyranni å gjøre, men handler om respekt for fundamentale rettigheter. Norge bør derfor snarest tre ut av den lite tiltalende rekken av land som ignorerer de menneskerettighetsprinsipper som ikke passer flertallet i befolkningen.

Kirkeminister Trond Giske har nå endelig begynt å inkludere minoritetene i sin retorikk rundt stat/kirke-spørsmålet. Dersom det er hold i ryktene om at gravferdsforvaltningen fremdeles skal ligge under Den norske kirke og at dette er et av hans forhandlingskort, vil inkludering av minoritetsperspektivet være, mildt uttrykt, et hult forsøk på modernitet. At folk utenfor Dnk fremdeles skal stå med lua i hånda overfor trosfremmede – og ikke kommunen som fellesskapets institusjon når de skal begrave sine kjære, beviser hvilken betydning minoritetshensynet har i Giskes sminkeprosjekt for å beholde en statskirkeordning.

Hva så med ønsket om å bevare en viss liberalitet i det store norske evangelisk-lutherske trossamfunnet gjennom statskontroll? Man kan ha en viss sympati med det motivet. Men dette er en sak for trossamfunnets egne medlemmer – og dermed et spørsmål om religionsfrihet. Den norske staten skal ikke ta stilling til spenninger som måtte være mellom medlemmer innenfor Human-Etisk Forbund eller i Den norske kirke. Å bruke statsmakt for å sikre en livssynsmessig retning i et livssynssamfunn – en selvstendig og frivillig organisasjon – minner mer om stalinisme enn om moderne demokrati.

Det er vanskelig å se troverdige argumenter for at mørkemenn vil få mer innflytelse i Den norske kirke som et fritt trossamfunn enn som statlig institusjon. Svenska kyrkan, som løsrev seg fra staten i år 2000, har i dag en velsignelsesseremoni for homofile partnere. Tør jeg også minne om det faktum at innenfor statskirkeordningen i Norge er ikke bare Stålsett og Køhn blitt utnevnt som biskoper, men også det store antallet biskoper som ikke vil ha homofile i ledende stillinger i Dnk? Seinest Kvarme. Dermed er staten medansvarlig for undertrykking av homofile i Dnk. Skal den på den annen side overstyre Kirken her, bryter den med religionsfriheten. Begge momenter taler for et reelt skille og ikke en «engstelig mellomløsning» som det nå legges opp til.

Min påstand er at menigheter i Den norske kirke vil få flere aktive og ansvarsbevisste menighetsmedlemmer etter et skille med staten. Mange vil i en fri kirke føle en større identitet med og eierskap til sin menighet. For øvrig vil det jevne menighetsmedlem neppe merke mye til et skille. Kirkebygget vil fremdeles bestå i bygd og by der de ruver, ofte på de vakreste beliggenhetene i lokalsamfunnene. Banalt nok må en minne om at kirkene ikke vil forsvinne ved et skille, slik Senterpartiets skrekkpropaganda forteller. Det vil dessuten være naivt å tro at vi vil få et skille dersom ikke staten fremdeles vil garantere et solid økonomisk fundament for Den norske kirke – med påfølgende refusjon av skatten til øvrige livssynssamfunn i Norge.

Staten skal være garantisten for at mennesker fritt skal få dyrke sine livssyn i hjem og samfunn – enten de er religiøse eller ikke. Staten skal derimot ikke favorisere, ha særlover for, gi privilegier eller forrang til et bestemt livssyn. Vi ser fram til at to-tredeler av Stortinget en gang vil stille seg kompromissløst bak slike prinsipper.