Gisper etter luft

Menneskets kamp mot Moder Jord har sjelden vært kjedeligere enn i «Sanctum 3D».

FILM: Når velstanden har nådd det nivået at menigmann kan ha en minikino i stua, og få det han ønsker av filmer i fanget på et kvarter, gjelder det å finne stadig ny åte som kan lokke publikum til å løse kinobilletter.

For tiden hersker klokkertroen på at det å sette klistremerket «3D» på filmprosjekter der det hører og ikke hører hjemme - «De tre musketerer 3D» er gud hjelpe oss snart en realitet - er dét som skal gjøre kinoopplevelsen til noe overdådig og ekstraordinært. I mange tilfeller er det bare tull.

3D-brillene gjør kinoekspedisjonen dyrere, bonusen er marginal, og der det er snakk om levende spillefilm skaper leken med dimensjoner en virkelighet i papiraktige lag på lerretet. Det virker kunstig. Og det skyver seerne på avstand fra en historie de forsøker å leve seg inn i.

Ekspedisjonsfilm
«Sanctum 3D» er et bevis så godt som noe på at denne tenkningen er feilslått. Filmen er en trett øvelse i genren vi kan kalle «ekspedisjon i krise»: Et gruppe med klare indre motsetninger må flykte fra eller gjennom en naturkatastrofe, med åpenbaringer og menneskelige ofre underveis.

I amerikansk-australske «Sanctum 3D», utrolig nok produsert av James «Avatar» Cameron, dreier det seg om dykking i undervannsgrotter i Stillehavet. En ensporet huledykker og hans bitre sønn, en rik eventyrer og dennes uerfarne kjæreste er blant dem som isoleres av en tropisk storm og må ta seg tilbake til livet igjen mens vannet stiger.

Sutring
«Sanctum 3D» må være den kjedeligste thrilleren på mange år. Det lille som er av spenning kommer i få og korte blaff.

Utover dette forventes kinogjengeren, denne motvillige gjenstand for bransjens intense kurtise, å la seg underholde av den endeløse sutringen til den forurettede dykkersønnen Josh (Rhys Wakefield) og de andre ukarismatiske og usympatiske ekspedisjonsmedlemmene. Og av de middels storslåtte bildene av undersjøiske fjellvegger og kalkformasjoner.

Bildene stråler ikke slik de er ment, de for mørke og grøtete, og 3D-en grumser det ytterligere til. Hadde jeg vært Moder Jord, ville jeg vært fornærmet over den middelmådige formidlingsjobben. Og hadde jeg vært potensiell kinogjenger, ville jeg blitt i sofaen.