Gitarfunk som bare f...

Funk-festaften med John Scofield og et ungt, energisk komp.

BERGEN (Dagbladet): Forrige gang jeg så John Scofield i aksjon, sto gitaristen heftig notelesende i Londons Royal Festival Hall sammen med City of Birmingham Symphony Orchestra og dirigent Sir Simon Rattle.

Da gjaldt det Mark-Anthony Turnages samtidsverk, «Blood On The Floor», og kontrasten til onsdagskveldens Nattjazz-konsert kunne ikke vært større.

I en mørk bunkers, foran et stående publikum, fingret, hamret, trakk og tynte gitarist Scofield ut den blåeste, heftigste gitarfunken på denne siden av Rhythm & Orleans, med noen karakteristiske, svale Sco-pasteller innimellom, og han gjorde det i lag med en ung trio - gitarist Avi Bortnick, bassist Jesse Murphy, trommeslager Ben Perowsky - som satt så tight som ei våtdrakt på Scofields musikk.

Opp gjennom årene har jeg hørt Scofield i mange stjernespekkede sammensetninger, men ingen av dem så (gitar) rocka og energisk lekne som dette kompet. Det utgjorde en perfekt omgivelse for en Scofield som aktiviserte hele den digre klangpaletten sin, både langs de langlinjede, alltid swingende improvisasjonene - Scofield er en av de ytterst få som låter funky selv når de spiller lange linjer - og i de mer abrupte forløpene, og særlig gitarist Bortnick imponerte med et rytmegitarspill som alene kunne drevet et hangarskip.

Konserten var viet materiale fra Scofields to siste cd-er, «A Go Go» og «Bump», og om de to titlene lover noe, ble det innfridd i Bergen natt til i går.