SHOW: Gitarkameratene er tilbake.
Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde er samkjørte og i form.
Emosjonelt Gitarkameratene utgjør sin egen sjanger i Show-Norge, en blanding av visesang og verbalhumor der ord og toner er like viktige, og der instrumentalspillet godt kan imponere - men aldri overdøve teksten.
«Gitkam 2012» består av mer konsert enn komikk, men det ligger en bevisst stemningsdramaturgi i showet, en bølgestruktur mellom håp og melankoli, humor og ettertanke.
Mye er følelsesladd. De har hatt et svært materiale å velge i (ifølge Sivertsen har de skrevet mer enn tusen sanger til sammen), og de har helt åpenbart valgt ut låter som er viktige for dem selv. Noe er nytt (dvs. nyere), det meste er kjent og kjært.
De har inkludert mer som er inderlig enn som er ironisk, og flere ganger nærmer de seg sentimentaliteten. De klarer å hente seg inn igjen.
Hver gang «Gitkam 2012» er i ferd med å bli søtladent velment, skiftes retning.
De bryter opp med fleip, anekdoter eller faktafortellinger om samarbeidet eller om enkeltlåters opprinnelse.
Godslig erting har de selvfølgelig også gitt plass til - med respekt og varme.
Halvdan Sivertsen korer på bergensdialekt. Øystein Sunde gjør et forsøk på Givær-r-er fra øyværet utenfor Bodø.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Samhold gir styrke Det er ikke bare hverandre de viser respekt for. I ett og alt inkluderes publikum.
En trenger heller ikke lure på hvor heltene er hen. De ligger åpent i de musikalske arrangementene, og ikke sjelden informeres de også om i klartekst. The Shadows. Django Reinhardt. Chuck Berry og søstrene Bjørklund. Pete Seeger.
Litt blues, litt bluegrass, en nordnorsk rap, noen irske stemninger og akkorder som går inn i den norske musikkhistorien har de også funnet rom for, og de viser hvordan de har påvirket og fortsatt påvirker hverandre.
Hvordan likheter og forskjeller dem imellom har gjort dem mer bevisst på sitt eget, og på de andres styrke. Dette demonstreres både gjennom fellesnumrene, og gjennom ulike konstellasjoner dem imellom.
Gitararrangementene - forsterket med fiolin (Øystein Fosshagen), bass (Olaf Kamfjord) og mer gitar/trommer (Knut Hem) tilfører flerstemte melodilinjer og kontrastering, og beviser at det bor mer i låtene enn det hver av dem kan klare å få vist alene.
Perfekt er showet ikke, både i musikkframføring og i verbalinnslag ligger der skjønnhetsfeil. De fleste av disse vil trolig forsvinne etter flere gjennomkjøringer og oppleves bare som sjarmerende.
Mot slutten, når de spør om det skal være noe mer før de stenger, er verken artister eller publikum klare for å avslutte.
At de klarer å begrense seg til ett ekstranummer er likevel en styrke. Når publikum går ut av salen, vil de fleste ønske seg mer.
