Gitarhelten

Musikalsk fyrverkeri.

KONSERT: Joe Bonamassa (32) er definitivt den nye gitarhelten, og han oppfører seg som en. Men hvis man skreller vekk hans noe kjølige og distanserte (og imagebyggende?) framtoning overfor publikum, og glemmer at praten stort sett begrenser seg til seks-sju thank you og to takk, står man igjen med en av de tøffeste, råeste, flinkeste og mest allsidige gitaristene i bransjen i dag – en musiker som utnytter alle de mulighetene en Gibson-gitar måtte ha.

Det er knapt en sjanger innenfor det utvidete bluesbegrep amerikaneren ikke er innom i løpet av halvannen time – fra den råeste bluesrock til den peneste Gary Moore-aktige slow blues, fra skitten heavyblues til en improvisert «gitarsymfoni», fra slide til spansk gitar, fra tung til lett til tung. Joe Bonamassa tar bluesrocken et hakk videre

Stemmen er intens, men kan også være følsom. Og om han har vært ordknapp under hele konserten, viser han en raus side når han forteller at han som ung gutt fikk dele scene med B.B. King. Blueslegenden sa til ham at han alltid må slippe andre til. Dermed henter Bonamassa inn tre unge festivalmusikere fra Finland og Storbritannia som får være med på ekstranummeret.

– Den forrige jeg delte scene med var Eric Clapton, men ikke føl noe press, sier han syrlig før scenen fylles med fire gitarer og låta «Further On Up The Road».

Og hvem pleier å spille den? Jo da, Eric Clapton!