INNLEVELSE:  John Scofield spilte som alltid «med hjertet utapå skjorta» under tirsdagens Moldejazz-konsert. FOTO: LARS EIVIND BONES/DAGBLADET
INNLEVELSE: John Scofield spilte som alltid «med hjertet utapå skjorta» under tirsdagens Moldejazz-konsert. FOTO: LARS EIVIND BONES/DAGBLADETVis mer

Gitaristgenerasjonstreff

God tone på Moldejazz mellom John Scofield (60) og Kurt Rosenwinkel (41).

KONSERT: MOLDE (Dagbladet): To amerikanske, halvakustiske gitarkamerater fra hver sin generasjon møtes i The John Scofield Hollowbody Band, men sjelden har generasjonskløften virket smalere enn da John Scofield og Kurt Rosenwinkel satte hverandre stevne på Moldejazz tirsdag kveld.

Sammen med kontrabassist Ben Street og trommeslager Bill Stewart spilte de seg igjennom et par standardlåter, Rosenwinkels «Terra Nova» og et knippe Scofield-komposisjoner på en konsert som ga særlig de spesielt gitarinteresserte valuta for pengene, og dertil hadde litt av hvert å by på for andre også.

Musikers musiker
Scofield konserterte på Moldejazz for 13. gang etter debuten med Miles Davis i 1984 og har siden den gang etablert seg som en frodig blues/bop/funk/ballade-tolker med et stort, internasjonalt publikum.

Rosenwinkel har fristet mer av en tilværelse som en musikers musiker med skyhøy stjerne blant kolleger, og det var interessant å høre de to med solistrollen på deling i samme band.

Begge har teknikk til å gjøre «alt» på de seks strengene, fra å male ut melodier enktelttone for enkelttone til å harmonisere akkorder eller kjøre kromatiske skalaløp i supertempo. Men i selve toneproduksjonen skiller de lag: Rosenwinkel tok sine soli med spinklere og mer homogen tone enn Scofields, som var feitere, fuzz-rufsete og mer dynamisk.

Det var omtrent som forskjellen på en nystrøken laboratoriumsfrakk og en godt brukt kjeledress, to plagg som forteller hver sin historie, men som begge er utmerkete til sitt bruk.

Sjenerøs

Kvartetten stupte rett ut i en swingende uptempo-abstraksjon av «How Deep Is The Ocean?» (eller «the Fiord» som Scofield ville ha det til), giret ned til mediumballade i Scofields nye «Seasoncreep» og fortsatte med de to gitaristene i fint samspill gjennom låter som talte til både funk-lengtende trampe- og danseføtter og analytiske ører. Det meste foregikk uansett tempo over et uopphørlig pulserende rytmeteppe, med Street ofte i stø walking-modus og Stewart full av den «snappy» synkoperingsgleden som også er en viktig del av det scofieldske uttrykket.

Den utadvendte Scofield spilte som alltid «med hjertet utapå skjorta», fikk lokket den mer reserverte Rosenwinkel ut på et par «trading licks»-kjør, og styrte likeledes Street og Stewart inn i soli som, uten noen gang å rive ned taket, føyde seg sikkert inn i en sjenerøs 100-minutters oppvisning i først og fremst kreativ gitarharmonisering og alltid swingende musisering.

GOD:  Kurt Rosenwinkel. FOTO: LARS EIVIND BONES/DAGBLADET
GOD: Kurt Rosenwinkel. FOTO: LARS EIVIND BONES/DAGBLADET Vis mer