Gitarkameratene

Hva med litt optimistisk indienihilisme?

CD: Da indieveteranene Built to Spill slapp live-albumet «Live» i 2000, jobbet jeg i platebutikk. En søndagsmelankolsk formiddag fant vi ut at stemningen passet perfekt til episke gitarsekvenser, subtile melodilinjer, rivende riff og Doug Martsch\' klagende vokal, og satt på den tjue minutter lange coverversjonen av Neil Youngs «Cortez the Killer». Plutselig gikk en liten gutt (ca. seks år gammel) ut på det tomme gulvet og begynte å vrenge ut luftgitar. Det var et imponerende syn. Han vrei seg som en meitemark på krok, og holdt på å rase ned platestativene. Han elsket det, og da låta var ferdig tryglet han moren om å kjøpe plata. Hun foretrakk «In Trance We Trust».

Skiller seg ut

Selv om Built to Spills sjette skive «You In Reverse» skiller seg noe fra de tidligere albumene, minner de karakteristiske gitarriffene meg fortsatt om den lille gutten. Doug og gutta har kanskje roet ned tempoet siden «Ancient Melodies of the Future» (2001), men man får likevel lyst til å spille luftgitar.

Vrir og vrenger

Styrken til «You In Reverse» ligger ikke i de superfengende riffene fra «Perfect From Now On» (1997) og «Keep it like a secret» (1999), men i bandets evne til å vri og vende på låtene. Sakte, men sikkert forandrer melodiene seg. «Gone» begynner for eksempel som indieballade, tasser innom nesten DeLillos-aktige vers og slutter med flytende postrock. På samme måte begynner «Mess With Time» hardt, men ender med raggaeimprovisasjon. Den klassiske indienihilismen har til og med måttet vike for optimisme. Sistesporet «The Wait» slutter med ordene «And she says patience, darling. It will come». Håper gutten til slutt fikk sin Built To Spill.