Gitarriff fra Groruddalen

Innholdsmettet fortelling fra Garvang om kulturrevolusjonen i Groruddalen på 60-tallet.

Med boka «Ensomme stjerner» av Arne Garvang har klassen av ungdomsfortellinger om popens og rockens inntog blant norsk ungdom på 60-tallet fått et vektig tilskudd. Det slår imot en fra første side at dette er en bok som den tidligere Tramteater-stjernen har følt sterkt for å skrive.

Også østkanten måtte få sin historie om virkningen av Beatles og Rolling Stones. Garvangs styrke er innsidekjennskapen til hvordan musikken ble tatt opp av trollbundne unggutter.

I løpet av sidene plukker hovedpersonen opp det ene riffet etter det andre til en musikalsk plattform. Her er en musikalsk lidenskap som ikke i samme grad er til stede i Saabye Christensens Beatles-klassiker. Men Garvang mangler noe av den litterære elegansen. Her blir det mye stoff som fortelles på omtrent samme intensitetsnivå, som et litt for langvarig rockeøs. Klarere fokus ville skapt et renere «lydbilde».

Garvang forteller ikke bare musikkhistorie, men også en utviklingshistorie som nærmer seg dannelsesromanen. Gitarhelten opplever på den ene siden at verden er i fri flyt, samtidig som han etter hvert innser at han ikke kommer unna et personlig ansvar oppe i det hele. Uten denne kvaliteten ville nok boka vært mindre interessant for dagens unge lesere.

Det kulturhistoriske tilbakeblikket er for øvrig befriende usentimentalt og uten den uskyldigheten som det er så fristende å tilskrive minnene.