OM STORTINGSVALGET: I NRK-serien «Faten tar valget» følger vi hovedpersonen der hun prøver å orientere seg i norsk politikk. Faten er en god og umiddelbar programleder, ærlig og åpen, sier Dagbladets anmelder. Vis mer

Anmeldelse: «Faten tar valget»

Gitt all hijab-frådingen i forkant er det både komisk og deilig å se hvor tilforlatelig «Faten tar valget» faktisk er

Faten tar brodden av hijaben nettopp ved ikke å prøve.

En stadig voksende gren i den offentlige forargelsens olympiade er forskuddskrenkelse. Altså å anta at noe man ikke har sett ennå er verdt å dirre av harme over, og så angripe tastaturet før man rekker å få forutanelsene avkreftet av irriterende bagateller som fakta.

Forskuddskrenkelsen gis gjerne et skinn av legitimitet ved å skape et falskt sammenligningsgrunnlag, for eksempel ved å ikke ta seg bryet med å skjelne mellom ulike journalistiske sjangre.

Blodtåke

Ferskeste målskive er P3s lille dokuserie «Faten tar valget», der programleder Faten Mahdi al-Hussainis hijab var nok til å trigge blodtåke før et sekund var sendt. Den har allerede utløst klagerekord hos Kringkastingsrådet, massiv hets, og blitt meldt inn til Liketillings- og Diskrimineringsombudet fordi det visstnok er dårlig gjort at et nyhetsanker ikke får bære kors, samtidig som en muslimsk dokumentarist får ha på seg hijab.

Selve serien risikerer å drukne i den øredøvende støyen. Det er ikke innholdet vi diskuterer, seriens ringe eksistens har plutselig blitt en viktig del av den mest splittende delen av norsk, offentlig debatt.

Faten tar valget

4 1 6
Torsdag 31. august kl 2215. Tilgjengelig nå på nrk.no
Beskrivelse:

Normal, norsk jente prøver å finne ut hva hun skal stemme. Folk blir forbanna.

Kanal:

NRK1/nrk.no

Se alle anmeldelser

Tilforlatelig

Gitt all frådingen er det nesten komisk hvor tilforlatelig denne serien er. Episode én, på ti minutter, er en slentrende, ikke spesielt dyptpløyende valgomat i dokuform med unge velgere som målgruppe. Al-Hussaini oppsøker urbane grønnsaksdyrkere og stjeler matavfall med dumpster-divers for å gjøre seg opp en mening om miljø. Hun er en god og umiddelbar programleder, ærlig, åpen, upolert, kort sagt: en veldig, veldig normal norsk noenogtjueåring, uten noe behov for hverken å forklare, forsvare eller i det hele tatt adressere hvem hun er, hva hun tror på og hva hun velger å ha på seg.

Hijaben fremstår like mye/lite som en identitetsmarkør som et korssmykke, rastafletter eller en dialekt.

«Faten tar valget» er normalt, streit, på grensen til intetsigende. Takket være debatten om serien ender denne normaliteten med å bli dens største styrke. Dette er bare nok et utsnitt fra Norge anno 2017, no big deal. Faten tar brodden av hijaben nettopp ved ikke å prøve.

Bittersøt ettersmak

Ettersmaken er likevel bittersøt. P3 og klagekoret blir hverandres nyttige idioter, P3 gnir seg i hendene over all gratisreklamen de får av at Hege Storhaug & co. nekter å se forskjellen på et nyhetsanker og en subjektiv, deltagende dokumentarist. Samtidig har sinnahøyre fått en gavepakke av en stråmann å herde sine falske dikotomier på.

Samtidig som en konfliktdempende serie som «Faten tar valget» når ut til et stort publikum, har offentligheten blitt enda litt mer polarisert.