Giya Kancheli

To store utgivelser, som gir knivskarpe nærbilder av Giya Kanchelis musikalske univers.

«Magnum Ignotum»

Mstislav Rostropovitsj, cello m/Flanderns kongelige filharmoniske orkester

Dir.: Jansug Kakhidze

( ECM)

cdGIYA KANCHELI

«Trauerfarbenes Land»

Wien radiosymfoniorkester

Dir.: Dennis Russel Davies

(ECM) Tida bølger sakte gjennom den georgiske komponisten Giya Kanchelis verker, slik livet selv, i ebbe og flo, ubønnhørlig går sin gang.

Ofte slår den mot ukjent strand, i voldsomme brottsjøer eller med en nesten uhørlig risling, på grensen til stillstand. Andre ganger brytes den fjerne auraen av nære og fortrolige klanger, som kan minne om filmmusikkens fortrøstningsfulle akkorder, før den gjør en ny sving og vi ikke lenger helt vet hvor musikken fører hen.

På en måte skjer det samme i alle verkene, men uten påtrengende gjentakelser, slik Kancheli helt fritt benytter seg av tonaliteten, men uten å fanges inn av dens forutsigelige grammatikk. Hvert verk innvier oss i sin egen verden. Han betjenes vel av sitt plateselskap, ECM, som i disse dager sender ut «Simi», cellokonserten som Kancheli skrev for Mstislav Rostropovitsj for noen år tilbake, i kobling med kammerverket «Magnum Ignotum». Innspillingen er en studie i perfeksjon, og gir anledning til å hente fram Kanchelis forrige utgivelse, også den med verker fra midten av 90-tallet, orkesterverkene «Trauerfarbenes Land» og «...à la Duduki».

Hørt i sammenheng drar musikken oss inn i de dype bølgeslagene som knytter verk etter verk sammen, og gir en fornemmelse av hvordan et av samtidsmusikkens betydelige livsverk tar form.

Ståle Wikshåland

STORVERK: Giya Kanchelis nye verk ble urframført i Oslo torsdag, og her er han med to store utgivelser på cd.Foto: TORE SANDBERG